ARV, MILJØ, SANSER, OG HORMONERS INNFLYTELSE

Av Odd-Ivar Gjersvik

(Kilder: Bla Bruce Fogle)

Gjennom de år jeg har drevet med tjeneste-/konkurransehunder, har jeg vært meget fascinert av alle ulike metoder for innlæring, hvilket metodevalg er det som gir det beste resultatet og hvordan velger man metodevalg ut i fra ulike forutsetninger og de individer vi skal trene.

En annen ting som har opptatt meg meget er de ulike hunderasenes særegenheter i forhold til bruksegenskaper, samt hvilke linjer innenfor de ulike rasene det er som gir de beste bruksegenskapene.

Hva kan vi som oppdrettere og dressører tilføre hundene gjennom selektiv avl, drektighetsperiode, pregningsperiode og riktig stimuli i ung alder, for å gi våre valper og unge hunder beste mulighet til å bli dugelige brukshunder.

En av de øvelsene jeg har vært mest fascinert av gjennom mine år som aktiv hundefører, er spor. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje fordi de tre første hundene jeg hadde i mitt eie ikke var spesielt gode sporhunder, ei heller var jeg i starten noen særlig god dressør på området.

I ettertid kan det nok sies at jeg burde satt meg litt bedre inn i tingene. Det har jeg også gjort.

I min neste artikkel vil jeg utdype hvilket metodevalg og hvilke kriterier som gjør seg gjeldene for at vi skal få dugelige sporhunder. Også under ekstremt vanskelige forhold.

Min hittil beste sporhund er Varg, (Pema s Esko) militær tjenestehund, vekterhund, SchH III / IPO III, 3 ganger til Nordisk mesterskap og 3 ganger til VM.

Det jeg skriver har jeg i all hovedsak opplevd med ham og andre hunder i mitt eie, i ulike treningsgrupper, kurser og gjennom fortolkning av litteratur på områdene. Denne første delen omhandler i all hovedsak viteskapelige fakta med stor sporbarhet. Den får lese den som gidder.

Avlens betydning:

Vi vet at våre mange ulike hunderaser nedstammer fra ulven. Rasene er imidlertid svært forskjellige og besitter ulike egenskaper og spesialområder. Enkelte raser er smartere og lærer lettere en andre. I tillegg finnes det innenfor den enkelte raser, linjer som besitter bedre eller dårligere egenskaper en andre innenfor ulike spesialfelt.

Blodhunder sporer bedre enn både ulven og andre hunderaser, noen hunderaser er raskere til å løpe, Terrieren er mest aggressiv, Border Collien er best til å gjete og Schæferen har utpregede egenskaper for å vokte.

Vi vet også at enkelte linjer av de ulike rasene gir sterkere avkom som også kan være spesialister innenfor et bestemt område. Skinner avlet frem rotter som var spesialister på å orientere seg gjennom en labyrint. Dette gjorden ham ved å selektere elitedyr som var spesielt dyktige til akkurat dette. Disse ble det avlet på og han kunne gjennom få generasjoner konstantere en populasjon av rotter som besatte unike egenskaper til å orientere seg gjennom labyrinter. Naturligvis kan vi også gjennom selektiv utvelgelse av avlshunder fremme ønskede egenskaper hos en populasjon og senke uønskede. Hunders evne til å spore er i all høyeste grad arvelig, selv om metodevalget og treningsmengden er av vesentlig betydning.

Scott og Fuller gjorde på sekstitallet et meget omtalt eksperiment for å kartlegge de ulike hunderasenes forutsetninger for å spore. (lukte)

En mus ble sluppet løs på et område som var ca. en halv hektar stort. Deretter slapp man løs en noen beagler. Det tok i underkant av et minutt før de hadde funnet musen. Det samme gjorde man med foxterriere, det tok 15 minutter før de fant musen og scottsterrierne fant den ikke i det hele tatt.

Beagler går i all hovedsak for å være gode sporhunder.

Terrierne har svært begrensede forutsetninger for å spore og dette er en av årsakene til at de ikke benyttes som tjenestehunder.

Den beste hunderase til å ta opp fert på overvær synes å være Collien og dette skal være årsaken til at redningstjenesten i Storbritannia i all hovedsak foretrekker denne rasen.

Nok om dette i denne omgang.

Det vi ikke kan gjennom avl er å fremme hunder som kan utføre oppgaver som er unaturlige for en rasen. Vi kan ikke avle hunder på egenskaper som å åpne kjøkkendører etc.

Vi kan imidlertid gjennom selektiv avl få frem hunder som lettere apporterer, sporer bedre, er mer eller mindre aggressive eller kjærligere. OSV.

Vi kan IKKE gjennom avl få hunder til å forstå abstrakte tanker eller fraser som innebærer en forutsetning: For eksempel “gjør du slik en gang til blir jeg meget sint på deg” vil aldri være noe annet for en hund en et tonefall kombinert med et kroppsspråk.

Tilbake til Varg…

Det er min påstand at jeg aldri har lært Varg å spore. Spore er noe som for ham er en medfødt egenskap. 9 mnd gammel gikk han spor på grus, asfalt og i beferdet miljø. Det samme har svært mange av hans slektninger gjort, både i konkurranse og politi. Eksperter på området påstår at etterkommere av Fero Vom Zeuterner Himmelreich har spesielle egenskaper på dette området. I skrivende stund har jeg akkurat fått tilbake en tispe, Varg datter, interessen for å spore er enorme. Det samme er dessverre fremdriften, noe som påminner meg om at metodevalgene må tilpasses individet helt fra valpestadiet.

Det vesentligste er at vi uansett metodevalg aldri må tilsidesette de genetiske betydninger. Noen hunder har bedre forutsetninger, eller er enklere å lære, trenger færre repetisjoner og generaliserer fortere. Dr. I. Stur ved universitetet for dyregenetikk ved Wiens universitet har sagt om hunder: “Jo vakrere hunden er desto dårligere er dens konstitusjon”. Jo da, han mente sikkert å provosere, men har samtidig et meget godt poeng. Det er vanskelig å avle mentalitet på de samme hundene som skal gå fremst i utstillingsringen. Det er imidlertid min påstand at om det er vanskelig er det ikke umulig ! Jeg er i tillegg helt sikker på at det var lettere å finne en dugende brukshund blant ekstriøroppdretterne innefor N.ScH.K. for 10 år siden en hva som er tilfelle i dag. Det er min klare oppfatning at hundene er blitt svakere. En kan spørre seg hva som har skjedd og det vil jeg gjerne skrive mer om en annen gang.

Forskning som er utført bla. i Østerrike viser i hvert fall dette: Selektiv avl, innefor rasestandarden, ofte på beslektede individer vil på sikt gi vakrere og dummere hunder. Ofte kan vi på denne måten avle frem hunder med negative egenskaper. For eksempel overdreven aggresjon som ofte viser sin tilstedeværelse helt uprovosert. Under 2 verdenskrig avlet Tyskerne ofte på beslektede individer for å få hunder som lett utløste aggresjon. Kombinasjonen far-datter gav ofte dette resultatet.

Andre åpenbare problemer som lett oppstår med avl på nært beslektede individer er de fysiske. Når Scott og Fuller gjennomførte sine meget omtalte forsøk med arvens betydning på hunders adferd, fikk de etter noen få generasjoner Basenjivalper med for korte underkjaker og Sheltier med anlegg for fedme.

Gode oppdrettere som har satt seg grundig inn i genetikk forstår dette og avler i hovedsak på individer som ikke er i nær slekt. Etter fødsel foretas det også en selektering av valpene. Denne kan til tider virke særlig hensynsløs, men er dog nødvendig. Våre inngrep i hundens arvelighet har dramatisk øket dødeligheten hos nyfødte valper når vi sammenligner med ulven. At dette har betydning for rasenes utvikling er for meg åpenbart.

Å fremme eller minske hundenes ulike egenskaper gjennom avl er en av de vesentligste forutsetninger for at vi skal kunne bevare brukshunden som en kulturarv. Vi kan (les skal) avle hunder som er snille mot barn, men som samtidig er i stand til å forsvarer hus og hjem. Minske enkelte egenskaper og særegenheter og øke andre. Den vesentligste forutsetning for å oppnå dette, er at oppdretteren er systematisk og aldri lar kortsiktig profitt overskygge et langsiktig perspektiv. Akkurat her tror jeg kanskje vi har den største utfordringen.

Til tider kan det imidlertid synes som svært vanskelig å si hva som skylles arv og hva som skylles pregning, trening eller tilfeldigheter. Her blir jeg aldri helt klok.

For en tid tilbake ble det gjort en undersøkelse i Svenske forsvaret som viser at vennlighet, tilgjengelighet og aggressivitet ikke har så stor arvbarhet som en tidligere har trodd. Ting kan tyde på at tidlig innlæring påvirker hundens psyke lettere på disse områdene. Dette er det nok også mye riktig i uten at jeg kjenner til undersøkningen, men jeg tror også at dette er en sannhet med noen modifikasjoner. Hva som skyldes arv og hva som skyldes miljø er noe som vitenskapsmenn ofte har store problemer om å bli enige om, særlig når en ikke har sette de testede individenes ulike forutsetninger helt siden drektighetsstadiet, eller satt seg grundig nok inn i hva som ligger på linjene bak, samt linjenes arvbarhet på de ulike områder.

Aggresjon er i all hovedsak svært arvbart, men hvor lett hunden utløser aggresjonen påvirkes ofte av pregning og stimulans, gjerne i ung alder.

SANSENE:

Vi må for å forstå hundenes unike egenskaper på mange områder, sette oss inn i hvordan hundene oppfatter omgivelsene, hvordan de registrerer med følelser, lukt, syn, smak og hørsel. Hvordan hundene oppfatter og registrerer livet rundt dem og hvordan dette påvirker hundenes adferd.

FØLELSENE

Når en noen dager gammel valp kommer bort fra sin mor pipper den og svinger hodet frem og tilbake til det støter mot morens kropp. Valpen slutter da å pipe og klenger seg inn til moren. Vitenskapsmenn har påstått at følelsene er den tidligst utviklede sans og den som er viktigst for hundene. Kontakt med mor og artsfrender er av vesentlig betydning for at hundene skal utvikle sine sanser og et modent sanseorientert psyke. Hunder som ikke får tilgang god nok på berøring og kjærtegn vokser opp til redde og reserverte individer med svært dårlig selvbilde.

Følelsene er noe av det viktigste for hunden og berøring er ofte den sterkeste belønning en hund kan få. Dersom den ikke er trenet til å like andre forsterkere bedre vel å merke. Hundene benytter også følelsene når de undersøker omgivelsene. De har spesielle følelseshår rundt nesen, øynene og underkjeven. Disse hårene er meget følsomme og kan bla. Registrere svake trekk i vinden.

Hundene kan også føle forandringer i omgivelsene, humør, stemning etc. Naturligvis kan de også registrere forandringer visuelt.

Hunder kan også ha et hudproblem som kalles slikkeeksem. Hunder som har dette kan tvangsmessig slikke et ben eller en pote til at huden blir rød og irritert. Veterinærer jeg kjenner hevder at ofte er dette svært vanskelig å helbrede da dette som regel har sin årsak i at hunden kjeder seg eller har det leit.

Forskere har funnet ut at slikke-eksem kan ha sitt utspring i de perifere følelsesnervene. Forskerne observerte at hunder med dette problemet hadde like reaksjoner på svake strømstøt i følelsesnervene i frambenene. De trakk den konklusjon at den tvangsmessige atferd i å slikke frambenene hørte sammen med at hundene har nedsatt følsomhet i disse.

SMAK

Hundene har ikke like lett for å oppfatte en smaksopplevelse som vi har. Dette kommer i all hovedsak av anatomiske forskjeller. I korte trekk kan hundenes smaksopplevelse deles inn i søtt, surt, beskt og salt. Vi vet at for eksempel at hunder er ganske likegyldig mht. søtsaker før den er introdusert for sukker. Dette er en rak motsetning til hester og kaniner som ofte er svært glade i godterier.

Hunder foretrekker sukker fremfor sukkererstatning, og vil ofte ikke ha kaker som er søtet med sistnevnte. Hunder er følsomme for ulike kvaliteter på vann og som regel drikker de det beste dersom det er mulig.

Det er utført en rekke forsøk som omfatter hva hunder liker å spise.

Hunder liker konservert kjøtt fremfor ferskt, kokt kjøtt fremfor ferskt og kjøtt fremfor tørrfor.

Det kan også synes som et faktum at innehunder skiller seg ut fra de som bor ute. Innehunder er ofte mer finspiste og appetitten er ofte påvirket av smak, lukt og konsistens. Det kan også synes som om at man kan se noe av hundeeierens matvaner i hunden. Noen som kjenner seg igjen?

Sibirske huskyer i Canada spiser dobbelt så mye om vinteren, noe som har sammenheng med aktivitetsnivå og klimatiske forhold. God mat får hundene til å spise mer og det samme gjør konkurranse om maten. Tisper foretrekker sukret mat mer en hannhunder gjør og de fleste hunder foretrekker varm mat fremfor kald. Dette har sannsynligvis sammenheng med smak og lukt.

Katherine Houpt ved Cornelluniversitetet har utført omfattende undersøkelser av hunder evne til å oppfatte smak. Hun fant bla annet ut at hunder som fikk sove i familiens soverom likte en type mat og hunder som spiste familiens matrester likte en annen.

Hunder som var mest sammen med far likte ofte en annen mat en de som var sammen med mor…?

Hun dro den konklusjon at det ikke er smaksopplevelse som er den viktigste årsak til hva slags mat en hund liker. Det er mer enn dette. På en eller annen måte påvirker vi hundene på dette området gjennom vår omgang med hunden. Ikke vet jeg….! Av selskapshundene er det ofte dobbelt så vanlig at tisper er finspiste som hannhunder. Veterinærer påstår at forskjellen kan være hormonell. Mer om dette siden.

3. HØRSEL:

Det har vært skrevet at hundenes hørsel er fire ganger mer følsom en menneskets og trolig er dette en misforståelse. En hund kan vitterlig høre en lyd på fire ganger lengre avstand en vi, men generelt oppfatter de lyd på samme måte som oss. Hunder er dog mer følsom for lyder av høy frekvens.

Generelt kan det sies at hunder hører bedre enn mennesker, men dårligere enn en katt. Hundens evne til å høre av høy frekvens er en egenskap den har etter ulven. Enkelte populasjoner av ulv lever hovedsakelig hele sommerhalvåret av mus og andre smågnagere, disse finner ulven blant annet med sin fininnstilte hørsel.

Hundens evne til å høre innenfor 1000-8000 Hz er betydelig mer følsom en vår. I tillegg har den en annen fordel, den kan vri ørene i ulike posisjoner uten å vri hodet. Dette gjør at den kan høre til ulike retninger uten å røre noe annet enn øret. En egenskap av unik verdi for en hundefører som skal ha tjenestehund i politi, forsvar eller vaktbransjen. En kan registrere uten å bli oppdaget, også i flere retninger.

En hund kan fange opp en lyd med det ene øret og deretter benytte begge ørene for å fange opp så meget lyd som overhodet mulig. Dette er en av årsakene til at hunder kan høre på mye lengre avstand en vi kan. En hunds hørselskarphet strekker seg over omtrent åtte og en halv oktav, omtrent det samme som hos oss. Pavlov var den første forskeren som undersøkte hunders evne til å skille lyder fra hverandre og han fant ut at en hund kan skille mellom to toner som ligger så nærme som et åttendedels tonesteg. Det er derfor at en gjeterhund kan skille de ulike tonefall på hundeførerens pipe.

Er hunder musikalske ? Tja, flere hevder dette. Forskning viser også at kyr øker melkeproduksjonen når det blir spilt musikk. Som regel klassisk. Dette er imidlertid ikke noe som var pensum da jeg gikk på landbruksskolen.

Hunder har kanskje ti ganger større synsfelt en vi,men rett frem og på kort avstand ser de ganske dårlig. På lang avstand ser de imidlertid ganske bra. De fleste landrovdyr og deriblandt hunden, har en flatere øyeform enn mennesket. Slik jeg har oppfattet det er dette noe av forklaringen på førstnevnte. Hunden kan fokusere på ulike avstander, men ikke i den grad som vi.

Hundens øye er mer følsomt for lys enn vårt og den oppfatter bevegelser i synsfeltet bedre. Evnen til å oppfatte detaljer er imidlertid dårligere.

Ulven har har et større synsfelt til sidene enn mange hunderaser har. Øynene deres sitter svært bredt mens mange av våre hunderaser har øyne som sitter svært tett, dette påvirker naturligvis synsfeltet.

Jo større synsfelt en hund har, desto dårligere er deres skarpsynthet rett frem. Det er derfor hunder har problemer med å se en gjenstand som ligger stille like foran nesen på den. Vi oppfatter ofte gjenstanden med vårt syn lenge før hunden.

Hunder er svært oppmerksomme på nesten umerkelige forandringer i omgivelsene og på å avlese et område visuelt, også følelsesmessige forandringer.

En gjeterhund kan oppfatter sin hundeførers håndsignaler på opptil 1 km. Avstand og hunder ser bedre i mørket og skumring enn mennesker. I all hovedsak er det også da de jakter.

LUKT

Noen småting: Vanligvis har hunder omtrent 220 millioner luktceller i nesen. Til sammenligning har vi omtrent 5. Om slimhinnene i hundens nese kunne brettes ut ville disse være større enn hele hundens kropp. Hos de fleste av tjenestehundrasene har disse syv kvadratmeter neseslimhinne, til sammenligning har vi omtrent en halv. De fleste hunder har så følsom evne til å oppfatte ulike dufter at ikke de mest følsomme vitenskapelige apparater kan oppfatte det samme.

Hvor finstilt denne mekanismen er overrasker oss til stadighet.

Det er derfor ingen overdrivelse at hundens evne til å fange opp dufter og tolke disse ofte går over vår forstand og fatteevne.

I de land hvor man over tid har benyttet hund som i etterforskningsarbeide, for eksempel i drapsaker, (ID Hund) finnes det stadige eksempler på akkurat dette. Hundene identifiserer gjerningsmannen med å lukte på en gjenstand som mistenkte må berøre, for eksempel et drapsvåpen. Etterpå lukter hunden på et antall like gjenstander hvor mistenkte har berørt en eller flere av. Hundene markerer med så stor sikkerhet at dommere har godtatt dette som fellende bevis.

Jeg har lest at når en gjerningsmann har tatt i en gjenstand vil lukten av ham være på denne for bestandig. Det er gjort alle slags forsøk på å fjerne egenlukten fra slike gjenstander, men så vidt jeg vet har man enda ikke lyktes med dette. En undersøkelse viser også at forbrytere forandrer lukten når de sitter i fengsel. Dette er noe som kan lure hundene når en innsatt slipper fri og deretter gjør en ny forbrytelse. Det tar tid før den løslatte får tilbake sin normale egenlukt. Hundens nese er et fantastisk redskap som vi enda ikke er i nærheten av å kunne utnytte i forhold til dens kapasitet.

Hvordan er så dette mulig ? Hundens mulighet til å kjenne dufter i området rundt den, samt tolke og forstå disse kommer av et meget komplisert, kjemisk følelsesystem.

Hunden har neseborrer som kan bevege seg og derfor klarer den så godt å oppfatte hvor de ulike duftene kommer fra. I tillegg har den en utrolig evne til å snuse eller ta fert på overvær, dvs. å puste inn små luftmengder i korte, snusende åndedrag. Vanligvis snuser den i tre til syv korte innåndninger per serie og opptil tre serier etter hverandre.

Luktsinnecellene må være særdeles følsomme for å oppfatte svært små forskjeller mellom enorme mengder av dufter og dette har gjennom flere århundrer vært et svært omfattende og fascinerende forskningsområde. Så langt tilbake som i 1895 kunne man konstatere at hunder foretrakk dufter av animalsk utspring fremfor andre. I 1908 kunne man konstatere at hunder foretrakk dufter av naturlig Musk fremfor syntetisk og på 1920 tallet gjorde man forsøk på å kartlegge hvor følsom hundens nese kapasitet var.

H. M Budgetts bok, “Hunting by Scent” blir fortsatt oppfattet som banebrytende når det gjelder ny tenkning i forhold til hunders mulighet til å følge et spor.

Han var den første som beviste at hunder kan følge et spor uavhengig av om sporleggeren gikk til fots eller om han syklet. Hans hypotese var at når hunden mistet en mulighet eller en forutsetning i sporet, vil den straks begynne å følge en annen. For eksempel oppsparket grus eller brukket vegetasjon. Budgett skrev også at beste temperaturmessige forutsetning for å spore er når temperaturen i bakken er litt høyere en hva den er i luften. Erfaringsmessig er ofte dette tidlig på kvelden. Dette er også det tidspunktet hvor rovdyr helst jakter.

I 1946 hadde man lært at hannhunder var bedre sporhunder en tisper, trolig fordi at de stimulerer sin søksevne under revir og forplantningsatferden. Dette er imidlertid spesielt for hunden, hos andre dyrearter er det ofte motsatt. (kommer kanskje an på hvem det er som jakter)

I tillegg hadde man erfart at hundens evne til å spore kunne økes gjennom trening og kunstig stimuli. (Koffein)

I 1955 gjorden Kalmas Bjanbeh forsøk som viste at hunder kan skille mellom lukten fra armhulen, håndflaten og fotsålen. Naturligvis på det samme mennesket.

Han viste også at at en hund kan skille lukten fra ulike medlemmer av samme familie, men ikke lukten fra eneggede tvillinger, dersom ikke begge var til stede vel å merke.

I et forsøk som ble utført i 1961 fikk hunder lukte på progesteron. Dette er et kvinnelig kjønnshormon som øker hos kvinnen etter eggløsningen. Deretter kunne de søke opp gjenstander og ting som var berørt av kvinner som befant seg i dette stadiet av mensturasjonsyklusen.

På dette tidspunkt var dette et vitenskapelig bevis på gamle fjøsrøkteres og gjeteres påstand: Gjeterhunder kan med sikkerhet peke ut hvilke dyr som er i brunst !

På syttitallet hadde man konstatert at hunder kunne lukte smørsyre som skilles ut fra mennesker i en konsentrasjon som er en million ganger lavere enden vi er i stand til å skille ut. På åttitallet viste man at hundens evne til å lukte et bestemt emne eller materiale økes mange ganger dersom dette materialet gis til hunden i maten. Økningen har klar sporbarhet 5 – 12 døgn etter at hunden har tatt opp emnet gjennom foret. Det må presiseres at dersom dette skal være mulig må materialet systematisk gis til hunden. Av dette fenomenet oppsto også det ubegrunnede ryktet og at narkotikahunder selv blir foret med narkotiske stoffer gjennom injeksjoner eller maten. Dette er naturligvis bare tøv.

Jeg tror derfor at det ikke er tilfeldig at det var akkurat på åttitallet at godbitinnlæring som metode for innlæring av spor for alvor skjøt fart. Noen hadde nok drevet med dette tidligere, men etter det jeg har fått opplyst, trente man tidligere i all hovedsak spor på kontinentet etter det samme metodevalg som de fleste i Norge gjør i dag. Med ball og apporter.

Larry Myers ved universitetet i Albama har utviklet EEG-Metoder for å kunne fastslå hunders evne til å lukte. Bakgrunnen for dette var at over 40 % av de som kom til hans veterinærskole med hunder, klaget over at hundene hadde fått nedsatt sin evne til å lukte. Dette hadde blitt bekreftet under jakt eller jaktprøver. Myers erfarte at enkelte virustyper, For eksempel parainfluensa, kan skade neseslimhinnene. Selv om at luktsinnecellene fornyes av intervall på 2 uker vil det ta opptil seks uker før en hund er helt frisk etter en infeksjon i nesegangene. Myers erfarte også at enkelte kortisonpreparat kan påvirke hundens evne til å lukte, i negativ retning. Det samme kan diabetes og epilepsi.

Det har også vært påstått at hunder kan lukte seg til hvilken sinnsstemning vi mennesker er i. Mange tror at hunder kun avleser vårt humør gjennom sin unike evne til å iaktta og tolke vårt kroppspråk, men forskere har også fremsatt påstander om at dette ikke er tilfelle. Kan vårt kjæredyr lukte sinne, sorg, depresjon, glede eller mentalt forstyrrede personer ?

En gruppe psykofysiologer under ledelse av professor Hubert Montager gjorde noen svært omfattende forsøk på dette på slutten av åttitallet. De konkluderte med at hundenes psyke trolig er i stand til å avdekke og tolke et menneskes sinnsstemning ved å lukte på det. (Grovt forenklet)

HORMONENE OG PSYKEN:

Hormonene har en sterk innflytelse på hundens psyke og derfor innflytelse på hunden atferd. Om vi tar den dominante hannhunden som et eksempel, flokklederen om den hadde levd i vill tilstand. Ofte kan det se ut som om han er blitt så dominant fordi at han har et svært høyt testosteron nivå. Slik er det imidlertid ikke. En hund fødes ikke med genetiske forutsetninger for å få et høyt testosteron nivå.

Det er måten tispen og hans kullsøsken behandler ham på som er av vesentligst betydning. Likeså hvordan han blir behandlet i sitt hjem av familie og dressør.

Dette er atferdsfaktorer som påvirker stressnivået som han lever under. Den hunden som best klarer stressede situasjoner er som regel den hunden som blir en naturlig leder og den naturlige lederen må opprettholde sitt testosteronnivå med å vise sitt lederskap. Fagutrykket for dette er: BIOLOGISK SAMMENKOBLING.

Hormonene har altså påvirkning på psyken og motsatt !

Valper som utsettes for ulike typer av stimulans i ung alder, som For eksempel sterk lyd, blinkende lys og balanseøvelser, vokser opp til individer med større hjerne.

Undersøkelser viser at slike valper mestrer de fleste nye situasjoner bedre enn andre, de gripes heller ikke så lett av panikk eller blir stive av skrekk i nye og ukjente miljø. De går derimot ofte raskt i gang med å undersøke dette.

De opptrer på denne måten på grunn av den biologiske sammenkobling som påvirkes av tidligere erfaringer. Den største delen av hormonelle aktiviteter i kroppen står under direkte kontroll av hjernen.

Hjernen tar i mot signaler fra sansene og fører disse videre til hypothalamus som er forbundet med hjernens hormonproduserende organ, hypofysen. Hypofysen produserer hormoner som siden stimulerer hormondannelsen i ulike kjertler rundt i kroppen.

Det er også hypofysen som signaliserer til binyrene for at de skal starte opp produksjonen av et hormon som kalles adrenocorticotropt, (ACTH) som frigjøres fra hjernen. Dette hormonet motvirker bla. Angst og opphisselse, mens corticosteroider fra binyrene virker opphissende. Normalt påvirker begge disse hormonene hverandre gjennom biologisk sammenkobling.

Dvs. At når hunden føler opphisselse eller angst, stiger strømningen av corticosteroider fra binyrene, samtidig som ACTH frigjøres fra hjernen for å virke dempende.

Hvor vil jeg så med dette? Jo, så vidt jeg vet er det enda ikke bevist hvor meget kunstig stimuli av en valp i ung alder, påvirker en hunds psyke på en slik måte at de klarer bla. Nye situasjoner bedre senere i livet. Undersøkelser viser at om valpene utsettes for lyd, blitzlys og balanseøvelser i ung alder vil de senere klare stressende situasjoner på en mye bedre måte. Bruce Fogle tror at om valpene stimuleres mens hjernene er unge, dvs. før cellene har fått bekledningen av myelin, (en beskyttelseshinne som bekler nervene. Denne hinnen er ikke hundene født meg) vil sammenkoblingen av corticoseroider påvirke hjernens utvikling på en slik måte at ACTH produksjonen blir bedre tilpasset corticosteroidernes påvirkning. Dette har sannsynligvis sammenheng med hvor lett hunden kanaliserer stress.

Spørsmålet synes å være: Hvor meget bør vi stimulere valpene for å hjelpe dem mest mulig til å bli selvstendige og stødige brukshunder, som klarer overraskelser og nye situasjoner på en utmerket måte ? Jeg vet ikke og jeg vet ikke noen andre som kan si dette med sikkerhet heller. Det finnes en del pålitelig litteratur som omhandler dette emnet og dette vil jeg gjerne skrive mer om en annen gang.J eg skal også prøve, venter mitt første valpekull i januar 2003.

En annen side med binyrenes hormonproduksjoner er deres påvirkning av mannlige kjønnshormoner. Undersøkelser som er utført bla. På tennisspillere viser at den vinnende part har en økning i produksjonen av mannlige kjønnshormoner, mens den er synkende hos den tapende part.

Det samme har vist seg å være tilfelle med aper.

Det er dette som gjør at det kan være svært vanskelig å få en dominant hund som vil være flokkleder, til å lyde bare med å være vennlig mot den samt forsterke det positive.

Et nederlag er ofte nødvendig for å få den samarbeidsvillig nok til å lyde. Dette er trolig ikke et problem for de fleste av oss. Hiarkiet har i all hovedsak liten innflytelse på dressur i de fleste sammenheng. I hvert fall dersom man kun har en normal selskaps og familiehund som en trener litt lydighet og bruks med. For de som skal ha en tjenestehund i arbeide som man skal kunne stole på lyder i alle sammenheng, kan hverdagen noen ganger være annerledes.

De fleste av våre hunder lever et ganske rolig og harmonisk liv, men fremdeles har de en overlevelsesmekanisme og kan forsvare seg selv. Denne styres av produksjonen av corticosteroider. Det som mange ikke tenker på, heller ikke veterinærer, er at vi årlig gir våre hunder store doser av cortison uten å tenke på at dette kan ha innflytelse på deres atferd. Da Varg ble skadet sist sommer fikk han cortison for at skaden skulle heles så fort som mulig, tidspunktet skaden oppsto på var ca 10 uker før VM.

I den perioden han gikk på cortison trente jeg ham ikke og kort tid etter at han var ferdig med kuren startet jeg oppkjøringen. Både jeg og mine treningskamerater kunne tydelig se at cortisonkuren hadde satt tydelige spor. Varg var helt klart mer usikker i gruppe C. (Bitearbeid) Nå skal det også sies at dette varte bare en periode og Varg heltes fra dette svært raskt, men så ble heller ikke den fysiske skaden kurert. Cortison har også negativ påvirkning på hunders søksevne.

Det er et ubestridelig faktum at aggresjon er et vanligere problem når det gjelder hannhunder enn tisper. Dette viser hvor meget hormonene har å si på den type atferd, men det synes som helt klart at det ikke er kun produksjonen at testosteron som påvirker denne type atferd, men den er medvirkende.

Det er ikke for ingenting at kastrering har vært brukt som et middel for å holde aggresjonene i sjakk og ofte har dette lyktes, men jeg kjenner også til flere tilfeller hvor det ikke har lyktes og årsaken til hundens aggressivitet må tilskrives andre årsaker. Et ikke avklart lederskap kan ofte være årsaken til at hunder er aggressive, likeså kan usikkerhet og mange andre ting.

Mannlige kjønnshormoners påvirkning på atferden begynner allerede ved fødselen. Ved fødselen maskuliniseres valpene ved at testosteron strømmer gjennom kroppen deres og dette fenomenet er forbeholdt hannvalpene. Tispevalpene gjennomgår ikke noen tilsvarende feminiserende prosess. Man antar at at det dette tidlige tilskuddet av testosteron bidrar til å forme valpens hjerne på en maskulinerende måte. Mentalt naturligvis. Det finnes også belegg for en påstand om at nerveceller i ryggraden påvirkes av testosteronet, og dette er med på å påvirke at hannvalpen får naturlige seksuelle reflekser, som bestigning og støt med bekkenet.

Forsøk tyder også på at testosteron kan omformes til et hormon som ligner på det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, før det kan påvirke hjernen. Forsøk har vist at kunstig tilførsel av østrogen kan gi hannlige seksuell atferd og aggresjon. Det faktum at en hannvalps hjerne maskuliniseres ved, før eller under fødsel, er årsaken til at hannvalpene kan bestige eller holde om frambenet til en annen valp, allerede ved 5 ukers alderen. Dette har ingenting med instinkt å gjøre. Årsaken er testosteron. Noen uker senere utvikles resten av de sekundære kjønnsatferder.

Selv om hannvalpene får tilskudd av testosteron ved fødsel er det andre ting som gjør seg gjeldene for hvor vidt de blir gode avlshunder. Valper som ikke får sosial kontakt med andre valper under oppveksten får ofte problemer under parring fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre. Erfarne avlshanner kan gjerne bestige en tispe enten hun løper eller ikke, også en annen hann. Dette har ingenting med homoseksualitet å gjøre, men et uttrykk for å være den dominerende part. Dette kan naturligvis også tisper gjøre.

En ting er helt sikket. Hannhunder blir ikke følelsesmessig stabilere av at de parer seg. En annen vrangforestilling er at hanner bør kasterers fordi da vet de ikke hva de kan komme til å savne. Dette er kun myter og gammelt tøv. Til tross for testoronets innvirkning på atferden hos de fleste tamdyr, er hunden en av de ytterst få som ikke kastreres som ren rutine for at de skal få en mer harmonisk atferd. En av årsakene til dette er at hundene normalt ikke får atferdsproblemer pga. testosteron.

Effekten av en kastrering varierer fra hund til hund og resultatet kommer ikke bare av at testosteronnivået minsker. Mange synes å tro at en hund For eksempel slutter å bite barn eller postbudet om den blir kastrert, dette er en misforståelse og slike problemer må som regel løses på helt andre måter. Mange hanner mister heller ikke den seksuelle interessen selv om de kastreres, men forsetter derimot å bestige og pare tisper om det er mulig. Kastrering forandrer ikke hundens bruksegenskaper, eller gir den en annen personlighet, men den kan som regel lettere akseptere sin posisjon i flokken og underordne seg hundefører eller familiemedlemmer.

Sterilisering av tisper er også etter hvert blitt ganske vanlig. Dette gjøres både for å unngå uønskede valpekull og for unngå atferdsforandringer i forbindelse med løpetid. Kjønnshormonene østrogen og progesteron har som kjent betydning for tispens atferd. Under påvirkning av østrogen blir ofte tispene aktivere, tisser oftere, (legger igjen lukt) stiller seg opp parringsklare både for mennesker og dyr. Jævlig irriterende dersom en skal ut å gå spor eller trene litt lydighet…..! Under påvirkning av østrogen kan enkelte tisper bli mer irriterbare og er ofte lettere å tenne i forsvar og aggresjoner. Faktisk en fin periode å trene hetz dersom en skal ha tispen som tjenestehund. Dette har jeg selv prøvet med stor suksess.

Progesteronet har trolig en dempende virkning på hundens psyke. I store doser virker det klart dempende og kan også benyttets som smertestillende for dyr. Mens østrogennivået kun stiger for en kort periode blir progesteronet i sirkulasjonssystemet. Dette påvirker hunden i flere måneder etter løpetid og kan ha betydning for tispens atferd. Dette trenger ikke å dreie seg om drektighet, men heller ofte om innbilt svangerskap. Dette kan forandre tispen markant, hun blir ofte slapp, utilpass med et særdeles trist uttrykk. Mange hundeeiere tar tispen med til veterinæren fordi de tror hun er syk. I virkeligheten er det ofte kun progesteronets dempende virkning og dette kan noen ganger minne om depresjon.

Å passe på leker, tøfler og andre ting som kan bæres rundt, er annen atferd som ofte kommer pga. progesteron og i denne sammenheng virker ikke hormonet dempende. Hos enkelte hunderaser kan denne type atferd oppleves på en meget utrivelig måte. Jeg har hørt om hunder som har blitt meget sjalu og framprovosert situasjoner med å vokte leker etc. Dersom de først har lært dette er det lite trolig at de vil slutte selv om tispen blir sterilisert. Dette er en av årsakene til at veterinærer ofte anbefaler sterilisering før første løpetid.

Sterilisering er trolig det beste for bevare stabilitet i bruksegenskaper og annen atferd fordi at man slipper de emosjonelle omveltninger som ofte kommer som en følge av løpetid eller innbilt svangerskap.

HVOR VIL JEG SÅ MED ALT DETTE ?

Gjennom de år jeg har drevet med brukshunder synes jeg alltid at det har vært en sterkere tendens til å drive med problemløsninger enn å ta utgangspunkt i den enkelte hunds individuelle forutsetninger, stadie i innlæringssveien, rasetypiske forutsetninger, hundens sanser, betydningen av medisinering, hormonenes innflytelse samt hunders livssyklus.

Det er min udiplomatiske påstand at 99 % av all problemløsning er unødvendig. Fort oppstår det problemer i treningen, problemløsninger og forslag til disse kommer på løpende bånd. Alt dette som regel fordi hundeføreren ikke forstår hvor han er i innlæringssveien og hva som er fortsettelsen. Råd søker man overalt og helst de råd som rimer med ens egen overbevisning. Det fortvilende er at dette i all hovedsak går ut over hundene. Som regel unge hunder som kun ønsker å gjøre deres hundeførere fornøyd. Et uttrykk vi bruker mye i vår treningsgruppe er som følger: “Vi må trene på en slik måte at hundene kan forstå det “.

Her må vi naturligvis skille mellom nyinnlæring og terapi, men det er noe som er radikalt feil om man driver med problemløsning på en 9 mnd gammel valp. Uansett hvilken øvelse enn trener.

Jeg har om hunder har blitt sparket ut på 50 meter under runderingstrening fordi de ikke reagerte på at figuranten utførte “Ola dukk opp”. Et naturlig spørsmål burde vært om hunden ikke reagerte på figuranten pga. vinkel, sollys, grad av påvirkning, motivasjon etc.

Slikt har ingenting med hundetrening å gjøre og ville i hovedsak vært unngått dersom hundeføreren kunne mer om hva som regulerer hunders atferd.

På den andre siden har jeg hørt hundeførere bruke all verdens unnskyldninger når hunder er ulydige i lydighetstrening for eksempel i gruppe C. Alt er godkjent som unnskyldning eller bortforklaring, alt annet enn at hunden opponerer mot hundefører og gir blanke F… i hva denne sier. Slike hundeførere synes heldigvis ikke i noen stor grad fordi de kommer aldri til start og gjør de det blir det med den ene gangen. Likevel, det er en hund i mellom, er det ikke….. ?

Både av hensyn til framtidige gode resultater og humanetiske forhold burde vi i større grad sette oss inn i hvordan hunder er. Hva er det som påvirker deres atferd og hvordan kan vi lettest komme til et fremtidig mål samtidig som vi koser oss med hundedressuren underveis. Eisenhover sa: Veien er målet ! Riktignok på våre vilkår samtidig som det alltid er moro for hundene også.

Det er stor forskjell på hundetrening og hundedressur. Hundedressøren planlegger trening og momenter i god tid, forutser eventuelle problemer og har alternativene klare om uønsket atferd skulle dukke opp. Dette gjør at det i all hovedsak aldri oppstår problemer under treningen, kun ulike stadier i innlæringsveien. Dressøren er også meget dyktig til å ta hensyn til dagsform, alder, samt individenes individuelle forutsetninger. Dette gjør også dressøren forutsigbar i hundens perspektiv og dette er noe som hjelper blant annet meget på å opprettholde en riktig balanse i lederskapet. Det er dette som gir resultatene. Hundetreneren derimot,…. sender hunden ut på rundering og ser hva som skjer……!

I neste nummer skal jeg ta for meg innlæring av spor. Hvilke metoder vi kan benytte, hvordan vi kan stimulere søksevne og søkslyst i ung alder for å kanalisere konsentrasjon uten at hundene går over i stress. Hvordan vi bygger opp en hund fra valp til å bli en sporsikker fullbefaren brukshund som behersker sporing på alle underlag og under vanskelige klimatiske forhold.

Takk for oppmerksomheten !

Odd-Ivar Gjersvik

BRUKSEGENSKAPENE, HVA PÅVIRKES DE AV ?