INNLÆRING AV SPOR

Av Odd-Ivar Gjersvik

Innledning:

I de senere år har det i vårt land presset seg frem behovet for en ny metode for innlæring av spor. Dette har sammenheng med innføringen av de internasjonale prøveformene, IPO, SchH SL og SPH. Fra tidligere hadde vi våre tradisjonelle bruksprøver i spor og disse har ikke krevd de samme metodevalg som de internasjonale prøveformene. Dette har sammenheng med at de internasjonale prøvene er bedømt i alle klasser og bedømmingen tar i hovedsak for seg søkets dybde, intensitet og hundens evne til å takle forandringer i sporet. (Kryssing av vei, vinkler, underlagsskifte, vind etc. Se regelverket for mer info) Samt gjenstandsarbeide.

I de første 2-3 år etter innføringen av RIK var ofte de norske resultatene i gruppe A, (spor) fra predikatene utilstrekkelig til God og det var svært mange som måtte lære seg en god porsjon ydmykhet før trenden snudde. I flere sammenheng har det vert arrangert prøver hvor bare en prosentandel av de norske deltakerne fikk godkjent sporet. Denne trenden er nå snudd og vi har i de siste 2-3 år flere ekvipasjer i Norge som i spor har oppnådd predikatet fremragende i internasjonale konkurranser.

Årsaken til dette er etter min oppfatning todelt:

Vi har lært oss YDMYKHET nok til å akseptere at folk fra andre land i verden har noe å lære oss om brukshundsport.
Vi har akseptert og tatt i bruk gobit-metoden som innlæringsform.

Hvorfor er forskjellene så store kan man undre ? Handler det ikke bare om at hunden skal følge sporet der en person har gått ? Jo da, det er nok riktig, men gobit-innlæring har den særegenhet at den gir stor konsentrasjon, lavt tempo og minimalt med stress i sporet. Vi skal her huske at det som er vanskelig, er få hunden til å gå langsomt og konsentrert. Å få hunden til å øke tempoet når hunden har etablert en innlæring er svært enkelt. Min nye hund, Storm, har jeg lært forskjellen på å spore fort og sakte, betinget med linebruk og kommando. Varg derimot, går mye fortere spor i skogen enn på et jorde, noe som selvfølgelig er miljømessig betinget.

Ulempen med Varg sin måte å spore på i skogen, er at den store fremdriften er særdeles energikrevende og han vil ofte gå langt over en vinkel eller gjøre andre feil før han oppdager det. Fordelen er at man trenger aldri å være i tvil om hvorvidt han går i sporet eller har sportap, til det er kontrastene for store. En stor fordel i mørket.Siden han er HV-hund har jeg også tatt konsekvensen av dette og lært ham forskjellen på fort og sakte, dette vil likevel aldri fungere på en konkurranse, kun i tjeneste eller under trening! En kan si at problemet er godt befestet.

Jeg har trent spor på mange kurser, i ulike miljø og sammen med mange mennesker. Det er imidlertid to personer som for meg har utgjort grunnfundamentet for det metodevalget jeg benytter i dag. Disse er Ole Moselund fra Danmark og Gottfred Dildai fra Tyskland. Begge to mangeårige utøvere og instruktører i sporten. Mye har jeg også plukket opp og erfart i andre sammenheng. Jeg har funnet en modell som jeg mener passer uansett hvilket program man skal trene. Om det er konkurransehund, tjenestehund eller hvilket program enn skal konkurrere i, er etter min oppfatning uvesentlig og et mye større problem for de tobente enn de firbente.

Obs..det er nok enkelte som har som lidenskap å konstruere seg problemer, som kanskje kan dukke opp en gang i fremtiden….kanskje som et følge av at man prøvde noe nytt…..det er nok best å holde seg til det gamle, sikre, For all del, dem om det….!J

TILVENNING AV GOBIT:

Som jeg har påpekt tidligere lærer hunden raskere å søke etter et bestemt formål dersom dette gis til hunden regelmessig i foret.

Vi skal her huske på at hunden med denne innlæringsformen IKKE er klar over at han sporer et menneske. Dette er noe hundene blir bevisst med erfaring. Hunden lærer at sporet (ferten) fører til en gobit og det er denne som er hundens motivasjon og driftsmål. Dersom hunden er PREGET på gobiten før man starter innlæringen, går læreprosessen raskere og sikrere.

En fin start er å gi hundene gobiter daglig i en periode før sporopplæringen starter. Helst så tidlig så mulig. Dersom enn har valp kan man gjerne starte i 8-10 ukers perioden med å gi 4-6 gobiter på et fat en gang pr dag. Det er min oppfatning at man her skal være så nøyaktige som overhodet mulig, tenker man å benytte wienerpølse i sporet, er det wienerpølse valpen skal få som fortillegg. Karbonade og kjøttkaker er enda bedre. Jo mer glad valpen er i gobitene, jo større sjanse er det for at den får en god start på sin sporopplæring. Etter at valpen er blitt glad i gobitene starter vi med å lære valpen å spise fra bakken. Ta en neve med gobiter, kast dem ut over bakken, mens valpen ser på. La deretter valpen gå fritt for å søke opp den enkelte gobit for å spise disse.

Dette er ikke bare en fin måte å lære valpen å spise fra bakken på, det er også en utmerket måte å la valpen stimulere sin søksevne og søkslyst, samtidig som den lærer å konsentrere seg. Dette gjøres uten krav !La valpen snuse rundt, spise og gjøre seg ferdig. Når denne ikke vil mer avsluttes det hele. Det spiller INGEN rolle om det fremdeles ligger gobiter tilbake på bakken når valpen er ferdig. Disse kan kråkene få. Dette kan du gjøre en gang pr dag frem til at du starter sporinnlæringen, deretter trappes dette suksessivt ned i takt med hundens positive utvikling i sporet. Behovet for denne type stimulans vil etter en tid bortfalle fordi hunden stimulerer de samme egenskapene under sportrening.

OBS ! Dersom valpen blir stresset av synspåvirkningen når du kaster gobitene ut over bakken, skal du ikke la den se på. Bare hent valpen etterpå, sett denne ned på bakken der du har kastet gobitene og la den selvstendig starte oppsøket. Dette fine med denne øvelsen er at vi lar valpen selv ta initiativ i søksoppgaven. Valpen lærer at søket fører til å dekke dens primærmål, som er tilfredsstille behovet for mat. Når valpen er mett, det er tomt for gobiter, eller av andre grunner mister interessen, avslutter den selv. I starten kaster jeg godbitene med så kort avstand mellom disse, at valpen aldri rekker å løfte hodet nevneverdig mellom hver godbit! Hvorfor? Vi ønsker her i likhet med under sporing, et dypt intensivt søk. Dette er en oppgave som er moro for både for hund og hundefører, og som også leder til at sporinnlæringen går meget raskt og effektivt.

Hvor meget valpen lar seg avlede av miljøpåvirkning er i denne sammenheng svært individuelt og jeg oppfordrer alle til å starte hjemme på sin egen plen. Helst på en tid på døgnet hvor valpen er sulten. Lykkes man hjemme de første 2-4 gangene kan enn gjerne variere miljøet, men innlæringsmessig skal man i starten være forsiktig med å variere miljøet for meget. Miljøforandringer KAN være en unødig belastning for en valp.

SPORLEGGET:

Jeg foretrekker alltid å starte nyinnlæring av spor på duggfriskt gress. Helst kortklippet plen. Det duggfriske gresset gir god fert og i tillegg får hunden litt hjelp av synspåvirkningen som fotavtrykkene gir. Disse forutsetningene gir de beste muligheter for en god start på sporinnlæringen. I oppstarten setter vi et sporflagg til venstre og lager et “opptramp” til høyre for dette. Som en konkurranse. Med opptramp mener jeg at sporleggeren lager et lite opptråkket avtrykk akkurat der sporet starter. Dvs. At sporlegger tråkker 3-4 ganger med inntilsittende parallelle føtter , tett inntill sporflagget. Dette kalles en fertgrop. I denne legges en liten klynge med gobiter.Dette gjør at hunden stopper opp ved sporflagget og tar opp ferten av det sporet som hunden skal følge.

Når hundeføreren har laget fertgropen starter sporlegget og dette skal i starten ikke være på mer enn 4-6 meter. Under legget skal hundeføreren plassere føttene så rett ovenfor hverandre som mulig. Dette er for at hunden ikke skal lære å søke fra side til side i sporet, men gå så rett som mulig. I tillegg skal stegene være svært korte, 10-20 cm mellom spissen på bakerste fot og hælen på fremste. Gobitene skal også legges svært tett, så tett at hunden aldri får anledning til å gjøre noe feil. Når hunden spiser den ene gobiten er den NESTEN i ferd med å registrere den neste. Enten på fert eller på syn.

Begge deler kan i starten virke litt komplisert, (men bare for hundeføreren) fordi sporet alltid skal legges i medvind slik at hunden aldri får gobitene på overvær. I tillegg skal hundeføreren tråkke gobitene ned i gresset. Dette er av to årsaker.

Hunden skal få så liten hjelp av synet som mulig.
Hunden skal lære at det er det dype intensive søket som fører til gobitene.

Det er viktig at man legger rikelig med mat i sporet under nyinnlæring. Spar ikke på kjøttet.J Hunden skal etablere store forventninger til å spise og dette gjøres best dersom denne er sulten og det er rikelig med mat i sporet. I enden av sporet legges et lite depot av gobiter.

Etter dette hentes hunden og sporgangen kan begynne. Jeg legger aldri hunden ned i starten på sporet, dette gir en unødig spenning og vil senere føre til at hunden ruser i starten. Bare før hunden i line frem til sporflagget og la den selvstendig starte sporsøket. Det er meget viktig at hunden under sporgangen ikke blir forstyrret av hundeføreren og alle typer av ubehag og korrigeringen må for all del unngås, men dersom hunden går over en gobit tar jeg denne tilbake og viser den med hånden at “her gikk du over”. Dvs at under sporgangen viser jeg hunden fra gobit til gobit med å peke på disse med hånden. Hunden har derfor svært liten mulighet til å gjøre noe feil, noe som er særdeles viktig under nyinnlæring. Feilfri læring kaller jeg dette. Når hunden kommer frem til depotet roser jeg veldig mens den spiser samtidig som jeg klapper den forsiktig. Dette er viktig fordi vi senere skal kunne komme frem til hunden for å rettlede denne uten at hunden blir urolig. All kontakt mellom hund og hundefører skal alltid være positiv.

I de fleste sammenheng ønsker vi at hunden skal søke med lukket munn. Dypt og intensivt. Hvorfor: Forsøk selv å lukt over en kjøttgryte med åpen munn så skjønner du det ! Nå er det naturligvis slik at når hunden blir sliten, av varme eller høyt tempo, vil hunden spore med høyere nese og åpen munn, men det er ingen grunn til å trene på akkurat dette. Dette vil vi oppleve i en eller annen sammenheng uansett. Det optimale er at hunden tar et innsug og et utblås for hver gang et framben rører på seg. Dette kan vi kun oppnå med å legge godbitene svært tett.

SPORETS ALDER:

I alle sammenheng ønsker vi at hunden skal søke primærsporet. Dette består av følgende komponenter:

Sporleggerens egenlukt
Lukten av skosålen
Brukket eller oppsparket vegetasjon

Det sekundære sporet er den FERT som det også kalles, som driver med i vinden. Vitenskapelige undersøkelser viser at det er lettest for hunden å velge primærsporet dersom dette er helt ferskt eller eldre en 50 minutter. Tidsperioden mellom 10 og 50 minutter er ikke optimal for innlæring av spor. Jeg går enten sporet med det samme eller jeg venter i over 1 time. For å være helt sikker.

Hvorfor er det slik kan en spørre ? Vel, det avgjørende er forholdene mellom jordtemperatur, lufttemperatur og luftfuktighet. Beste tid på døgnet er tidlig om morgenen eller sent på ettermiddag/kveld. Verste tidspunkt er mitt på en varm sommerdag i juli, asfaltspor i beferdet miljø. Da sliter du !!!!Det samme på frosset underlag under 30 minusgrader, da kommer du som regel 20-30 meter og gir deretter opp.

Når hunden har etablert læring og forståelse for sporgangen begynner jeg å variere alderen på sporet, men ALDRI innenfor 10-50 minutter !Det er kun en fordel om hunden under nyinnlæringen lærer seg å spore eldre eller gamle spor. Det er kun et problem med dette: Måker og kråker som oppdager godbitene og spiser disse mens du venter på at sporet skal bli gammelt. Her gjelder det å passe på ! Som regel legger jeg 1-2 korte spor som jeg lar bli gamle mens jeg går øvrige nylagte spor.

GOBIT OPPHOLD GOBIT:

Som tidligere nevnt er det av vesentlig betydning hvor tett og hvor mye gobiter enn legger i sporet. Jeg har en regel om at når jeg starter sporinnlæringen trener jeg ikke mindre enn 4-5 dager i uke. Dette regner jeg som et minimum for å få så god plattform i nyinnlæringen som mulig. Dette muliggjør også at jeg svært tidlig kan begynne å lage opphold på 2-4 meter uten gobiter. Ubevisst lærer hunden å spore disse korte strekkene uten at den finner mat.

Det er LIVSFARLIG å bli for lenge i de første faser av innlæringen hvor hunden alltid finner en godbit i hvert fotavtrykk. Dette skaper et farlig minnebilde som det senere kan være vanskelig å bli kvitt. Reglen er at det er like farlig å gå for sakte fram som for fort. En annen regel er at jeg alltid legger tett med godbiter de siste meterne før avslutningen. Dvs depotet !! Dette gjør at hunden under nyinnlæring alltid får løsning på riktig adferd før avslutning/depot, noe som er viktig for å etablere det riktige minnebildet ved avslutningen.

sporing i kort line under innlæring

VIND

Når hunden kan spore i medvind, 50 meter rett fram med gobiter i 30 % fotavtrykkene, starter jeg med å lære den å spore med vinden fra andre retninger. Først lærer jeg den å spore i sidevind og deretter motvind. Under innlæring av sidevind går jeg tilbake til starten og legger gobitene svært tett. Tett og noen cm i ytterkant av skosålen på vindsiden av sporet. På denne måten lærer hunden å IKKE spore i sekundærsporet som driver i vinden på lesiden av sporet. Når jeg driver med dette sporer jeg svært mange spor etter hverandre i flere dager i strekk, det er også viktig at vi ikke går for fort frem med lange opphold mellom gobitene. Hunden skal ikke komme til depotet med å spore sekundærsporet. Hvorfor ? At hunden kan spore korrekt i sporkjernen også i sidevind har vesentlig betydning for hvor sikkert hunden utfører sitt arbeide under vinkel og gjenstandsarbeide.

Også i motvind legger jeg gobitene svært tett og jeg starter ikke med spor i motvind før hunden er 100 % sikker i med- og sidevind. Dvs at hunden skal utarbeide 50 % av sporet i sidevind uten gobiter FØR jeg starter på sporing i motvind. I tillegg til at jeg legger gobitene tett, tråkker jeg dem ordentlig ned i sporet, helst så meget at hunden må jobbe litt for å få dem frem, før den kan spise dem. På denne måten reduseres muligheten til at hunden får dem på overvær.

VINKLER:

Først når hunden kan spore i alle vindretninger med 30-50 % gobiter i sporet starter jeg innlæringen av vinkler. Hvis vi tenker oss at første langside før vinkel er på ca. 20 meter legger jeg sporet på følgende måte: I oppstarten legger jeg gobitene ganske tett. Dette er for å øke hundens forventninger til at “her er det mye bra å spise”, samtidig som vi får en fin start på sporet. Etter et sporlegg på 5-6 meter med gobiter, legger jeg ikke flere. Jeg får da et sporlegg på 12-13 meter uten gobiter og dette vil naturligvis øke hundens forventninger til gobitene når denne neste gang finner noen. 1-2 meter før vinkelen legger jeg en gobit. Hunden vil da bli mer intensiv i søket for å finne flere og i vinkelen som er markert med et opptråkk, legger jeg en liten klynge med gobiter. Hunden vil da stoppe for å spise opp disse og har da rikelig tid til å finne ut hvilken retning sporet går. Samtidig lærer den å å stoppe i den markerte vinkelen. På denne måten er det svært enkelt for hunden å registrere hvilken retning sporet går. Når hunden da forandrer retning og søker ut av vinkelen er det naturlig for hunden å øke tempoet noe. DETTE ER IKKE HUNDEN BEVISST ! Det er derfor viktig at hunden finner gobiter når den søker ut vinkelen da dette hjelper til å holde tempoet nede.

SKIFTE AV UNDERLAG:

Når hunden har etablert læring og viser klare forventninger når den blir påsatt i sporet, begynner jeg med å variere underlagene jeg sporer på. Fra duggfriskt gress til slodd åker, kornstubb og nylig harvet jord. Det som er viktig er at prosedyrene rundt sporlegget og påsett er de samme. Kun den hunden som har høye forventninger til å spore på alle typer av underlag kan effektivt søke fra et underlag og over til et annet. Dette lærer hunden fortest og best med gobiter i sporet. Et godt barometer for hvor høye forventninger hunden har til sporet, er å observere dens adferd når den får øye på sporflagget. De hundene med stor sporinteresse vil ofte kjempe i lina for å komme frem til sporflagget og dermed starten.

Når hunden kan spore på flere underlag legger jeg sporet fra et underlag til et annet, med gobitene tett noen meter før, under og etter underlagskifte. På denne måten lærer hunden å søke seg gjennom overgangen. Du unngår også forandringer i tempo og det vil være lett for hunden å oppdage om det skulle være en vinkel like før eller etter overgangen. For å utvikle hunden er det også viktig å vinkle like før eller etter et underlagskifte.

KRYSSING AV VEI

Det optimale er også her at hunden søker seg over veien. Mange hunder skynder seg bare over veien og tar opp sporet på en eller annen måte på andre siden. Dette er etter min oppfatning feil. Mange får også sportap, sirkler, tull og rot på denne måten. Dersom hunden effektivt skal søke seg over en grusvei er det best om den på forhånd har lært å spore på grus. Legg da noen spor på en grusbane eller langs en grusveien FØR du starter med å trene på kryssingen. Dette kan for noen hunder være tidkrevende, men mange hunder lærer grusspor på 2-5 dager dersom motivasjon og metodevalg er riktig.

Dersom vi skal få hunden til å søke gjennom hele overgangen er det viktig at hunden finner gobiter underveis. Hunden skal da være sulten og gobitene små slik at den ikke får disse på synet. Når hunden har etablert læring og viser klar forståelse for oppgaven er det viktig å gjøre variasjoner under kryssingen. Ellers blir dette lett for stereotypt. Gode variabler er å vinkle like før veien, på veien eller like etter kryssingen. Mange variabler gjør hunden sikrere og mer intens i søket.

GJENSTANDS ARBEIDE:

dekkmarkering

Hva slags markeringsform enn vil benytte er individuelt og valgfritt for den enkelte hundefører. Alternativene er For eksempel: Apportering, dekkmarkering m/gjenstanden mellom labbene, sittende eller stående med gjenstand i munnen. Jeg har benyttet flere av disse markeringsformene og kommet frem til at det beste og enkleste er dekkmarkering. Hvorfor ? Jo, hunden er da ikke i fysisk kontakt med gjenstand, noe som er viktig både i konkurranse og praktisk tjeneste. De fleste hunder lærer også denne markeringsformen svært raskt. Mange spør hvorfor ikke apportering ? Vel, i tjeneste vil hunden lett kunne komme til å skade gjenstanden eller apportere et sprenglegeme til hundeføreren. I konkurranse vil apporteringen bli bedømt og det trekkes bla. For tygging, tempo og avlevering. DERFOR !!

Skal hunden oppfatte gjenstanden som en forsterker ? Dette er det mange meninger om. Min gamle hund lærte først apportering og først i 4 årsalderen la jeg om til dekkmarkering. Dette gikk svært raskt og Varg er svært glad i gjenstandene. Dette gjør at han får sterk fremdrift i sporet i tillegg er han svært belastbar under sporgangen. Det gjør at han nesten alltid kommer igjennom, noe som jeg naturligvis kan takke hans sterke interesse for gjenstandene for. Det er den energikrevende og sterke fremdriften som blir problemet.

Storm har jeg aldri stimulert på gjenstandene. Disse har han kun lært å dekke på, for å få en gobit. Fordelene med dette er at han aldri øker tempoet i sporet. For han er sporet og gobitene i dette, det som er viktigst. Gjenstandene er bare noe han finner for å få mer mat. Bakdelen med dette er at han ikke blir sporsugen nok etter min smak. Han lar seg også lettere forstyrre og belaste under sporgangen. Dette er normalt ikke noe problem, men på et vanskelig underlag, under ekstremt vanskelige klimatiske forhold vil han lettere gi opp. Dette kan kun forandres ved at han får høyere forventninger til gjenstandene eller at han stimuleres på en annen måte. For eksempel at jeg legger ball eller kong i sporet.

HVORDAN TRENES DEKKMARKERING:

Det er individuelt fra hund til hund hvilket metodevalg som er mest effektivt. Jeg skal beskrive noen:

Hunden har dekket, ved begeret. Trenger hjelp med å åpne lokket.

MAT I ET BEGER:

En meget brukt metode er å plassere depotet i enden av sporet i et lite plastbeger med lokk på.

Når hunden kommer til enden av sporet vil ferten av mat få den til å gå bort til plastbegeret og når hunden står over dette kommanderes “dekk” ! Hunden legger seg, som regel korrekt med begeret mellom labbene. Du går da frem og åpner begeret som hunden da spiser tomt. Etter noen repetisjoner vil hunden legge seg av seg selv for at du skal komme fram for å åpne matdepotet. Det er da tid for å begynne med å legge en gjenstand på lokket.J

Deretter kan du begynne med å legge flere matdepoter i samme spor, det beste er å bruke den type beger som man kjøper i ferskvareavdelingen på et supermarked. For hvert depot legges en ny gjenstand på lokket og du kan snart begynne å variere med å legge en gjenstander mellom depotene. Disse kan du gjerne legge noe gobiter oppå. Hunden går bort til gjenstanden for å spise, du kommanderer “dekk” eller hunden dekker selvstendig

GOBITER PÅ GJENSTANDEN

Gjenstanden forsterkes med at det legges gobiter på, under eller ved siden av disse. Jeg foretrekker å legge gobiter på gjenstanden. Dette er fordi at jeg senere i utdanningen unngår at hunden søker ved siden av eller under gjenstanden, dersom hunden søker under gjenstanden må den komme i berøring med denne. Slike feil vil senere kunne dukke opp i prøve, konkurranse eller tjeneste. I beste fall koster dette poeng !

På samme måte som under bruk av beger, kommanderes dekk når hunden står over gjenstanden. For å oppnå framgang i innlæringen lønner det seg å legge mange gjenstander etter hverandre. Gjerne 1 gjenstand pr. 5-10 meter med gobiter imellom. Hvorfor ? Fordi ellers kan hunden begynne å øke tempo mellom gjenstandene ! Forventningen til gjenstandene eller gobitene på disse er da blitt for høy.

LYDIGHET PÅ GJENSTAND

Dette er en ren appelløvelse som krever at hunden har stor interesse for gjenstanden. Øvelsen trenes gjerne i forbindelse med annen appell og like greit utenom. Start med å etablere en lek med gjenstanden, la hunden bite og bære denne. Dekk hunden, ta gjenstanden fra den og gå 3-4 meter fra hunden. Gå ned på kne, legg gjenstanden på bakken foran deg og kommander “fri” ! Når hunden løper bort til gjenstanden og står over denne kommanderes “dekk”! Hunden dekker og du gir den en gobit. I SAMME SEKUND !!

Hunden dekker på gjenstand.

Deretter repeterer du.

Dette er en øvelse som passer bra for hunder som har stor interesse for gjenstander, som har høye drifter og er belastbare i øvelsen. Denne metoden benyttet jeg på Varg og det tok 3 dagers trening før jeg la det ut i sporet. Å generalisere tok naturligvis mye lengre tid.

TEMPO, FORSKJELLEN PÅ FORT OG SAKTE:

All uro og konflikter under sporgang vil som oftest føre til en aktivitetsøkning og denne vil som regel føre til at hunden setter opp tempoet. For at hunden skal holde tempoet nede under en påvirkning av linen, må denne forbinde påvirkningen med noe behagelig.

Svært tidlig under nyinnlæringen, så snart hunden kan gå selvstendig fra gobit til gobit, begynner jeg med å gi en lett påvirkning i linen mens hunden spiser gobitene. Det er viktig at påvirkningen treffer hunden akkurat når den har tatt gobiten og etter hvert like etter at den harregistrert denne og er i ferd med å spise denne.

Dersom hunden lar seg forstyrre av påvirkningen, er denne for kraftig eller hunden er ikke nok interessert i gobitene. Gå da tilbake en periode og la hunden ta gobitene selvstendig uten påvirkning i linen. Deretter fortsetter du å gi påvirkning, men ikke på alle gobitene, dakan hunden bli for meget forstyrret under sporgangen. Eller tempoet kan bli for langsomt. Vi skal kun betinge at påvirkning BETYR gobit.

Hvorfor er dette så viktig: Jo, når hunden senere setter opp tempoet i sporet, som regel ubevisst og pga høye forventninger (dette behøver imidlertid ikke å skje) kan man gi en lett påvirkning i linen. Hunden vil oppfatte denne som om at den er like i nærheten av en gobit og setter ned tempoet for å finne denne. Likevel, i 95 % av alle tilfeller venter jeg med å gi påvirkningen til hunden kommer til en gobit, senere i utdanningen er ikke dette så vesentlig.

Hunden vil oppfatte påvirkningen og sette ned tempoet. I tillegg vil den øke intensiteten i søket pga de tidligere erfaringer. Dette er i særdeleshet svært humant og må ikke forveksles med å avstraffe hunden, avstraffelser vil i all hovedsak føre til en aktivitetsøkning og høyere tempo. Hvordan få hunden til å øke tempoet: Vel, det lønner seg ikke å vente for lenge. Da jeg startet med å trene høyere tempo på Storm, la jeg ut et slepespor. Etter Terje Østlie sin modell.

Storm ble nesten hysterisk av synspåvirkningen og dro som en gal i lina for å komme frem til sporflagget. Da jeg satte ham på hadde han kun lært å spore i sitt rolige tempo og øket ikke tempoet i det hele tatt. Dvs, det rolige tempoet var i høyeste grad generalisert.

Dette måtte flere påvirkninger, oppmuntringer og tidligere påsett til for at han skulle øke tempoet. Da han hadde oppfattet at det var tillatt å gå fortere var det ikke noe problem lengere. I dag kan jeg oppmuntre ham til å søke fort og påvirke ham med linen til å søke sakte. Verdifulle egenskaper for de som skal ha tjenestehund eller spore under vannskeligere forhold.

Det var alt for denne gang.J

Lykke til med treningen !

Odd-Ivar