Aggresjonstrening i gruppe C – for sport og tjeneste.
Min hundefaglige utvikling startet i 1988. Jeg hadde akkurat dimmet fra FN tjeneste og arbeidet som vekter i et vaktselskap i Oslo. Selskapet hadde sitt utspring fra Oslo Politidistrikt, da både eiere, ledelse hovedsakelig kom fra Oslo PD. Høsten 1988 etablerte vi hundetjeneste. Instruktørene var en lett blanding av tidligere politifolk og hundeførere med bakgrunn fra Securitas hundetjeneste. Det var en allmenn oppfatning blant instruktørene at innen skarpe øvelser skulle hundene kun trenes i byttedrift og sosial kamp. Dette hadde sin bakgrunn i at flere av instruktørene hadde sett baksiden av aggresjonstrening. Flere hadde opplevd at egen eller andres hunder kom ut av kontroll, beit på runderingen, fikk vesensforandringer, urolig bitt med mer. Instruktørene var i den tidens terminologi erfarne – men innså selv at de ikke hadde kunnskap og erfaring god nok til å veilede oss i bruk av aggresjon i hundeutdanningen. Konklusjonen var at aggresjon/forsvar ikke skulle brukes under innlæring av gruppe C. Etter hvert som hundene ble godkjente og kom ut i tjeneste så vi bakdelene med våre treningsmetoder. Alle klarte godkjenningen – men det er engang slik at det er stor forskjell på godkjenning og operativ tjeneste. Flere av våre hunder utløste ikke forsvar/aggresjon når dette var nødvendig og om de utløste aggresjon var dette med stor usikkerhet og med liten tyngde. Det hører også med til historien av hundene ikke alltid var de beste. For min egen del godkjente jeg min første hund høsten 1989. Den var da tre år gammel og jeg lærte operativt at min hund ikke var til å stole på når ”det smalt”. På et tidspunkt begynte jeg og noen andre hundeførere å eksperimentere med aggresjonstrening i gruppe C. Vi kjøpe inn munnkurver og annet utstyr, og vi lyttet med store ører når ”gutta på Smalvoll” fortalte oss hvordan bittet kunne forsterkes. Det forunderlige er at vi fikk det til å fungere. Den gangen også. Hundene ble bedre og mer reelle. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor og har kommet til den konklusjon at vi kunne ikke så mange treningsmetoder at vi var i stand til å ødelegge våre hunder. Ei heller var vi i besittelse av stort overmot. Vi kjente vår begrensning. Dette var for meg en både viktig og verdifull start. Vi etablerte selvinnsikt samtidig som vi utviklet vårt erfaringsgrunnlag og våre treningsmetoder. Min nyfikenhet rundt skydds dressur gjorde også at jeg i 1991 meldte meg på et stort skydds kurs i Sverige. Med på dette kurset var det i tillegg til sivile hundefolk, politifolk både fra Norge og Sverige. Kursagendaen var svært omfattende og vi kunne som deltakere være med på praktiske øvelser hvor vi fikk bruke våre hunder operativt i ulike settinger, dette med svært erfarne instruktører og figuranter. I tillegg var det praktisk trening i svenske skyddet. Både med arm og munnkurv, i tillegg til danske og tyske treningsmetoder. Det var også første gangen jeg møtte Hasse Lundgren og Conny Anderson, innehaverne av Hasseman kennel og Atenagårdens kennel. Begge svært erfarne hundefolk, og oppdrettere av schæferhunder – begge har de i ettertid lært meg meget. Mange av de svenske hundene imponerte meg stort denne gangen. I Sverige hadde man innsett det verdifulle i å avle på hunder som hadde naturlige aggresjoner, og svenskene var svært opptatt at hundene skulle utløse aggresjon i skyddet. Særlig i munnkurvarbeid som hovedsakelig dreier seg om at hundene skal arbeide i aggresjon for å få effekt i både støt og bevoktning. Flere av de svenske hundene var svært gode på dette området. Selv hadde jeg akkurat startet med munnkurvarbeid på min egen hund og fikk mange gode tips og tilbakemeldinger. Henrik med Diezel av Oddvarg trener munnkurvarbeidDette var også første gang jeg fikk se en hund som etter hvert skulle få stor betydning både for meg personlig, samt både mitt og andres oppdrett. Både i Norge og Sverige – Arry vom Schloss Zweibrüggen. Bestefar til min første reelle sports og tjenestehund – Pema`s Esko. Arry på sine knappe 18 måneder, imponerte stort den gangen. Både i arm og munnkurv. En reell hund som også har vist at han nedarver sine gode egenskaper. Far til bla sportshunden Hindens Imze og politihunden Hassemans Axxe. Alle tre forannevnte har satt dype spor etter seg, både i sport, tjeneste og avl. Dacke er fjerde generasjon etter Arry og utløser aggresjon noen ganger med slik tyngde at det nesten svartner for ham. Denne egenskapen har han etter sin tippoldefar – Arry. Jeg våger den påstanden at denne egenskapen har dyp genetisk bærekraft. Dette har også til tider gitt meg problemer da Dacke en periode hadde en lei tendens til å bite i figurantens ben i alle etterbevoktninger etter slipp. Særlig om figuranten på forhånd hadde hatt den frekkhet å slå Dacke med belastningsstokken under tregningene. Det er grenser for hva en hund som fører både Arry og Como blodet finner seg i. 🙂
Det er for meg åpenbart at svenskene på dette tidspunktet var kommet mye lenger enn oss både mht treningsmetoder, kunnskap om mentalitet og avl. Svenskene hadde svensk skyddet før IPO og dette stilte mye større krav både til hund, samt kunnskap om treningsmetoder og avl. Svenskene var også tidlig ute med å importere brukshunder for avl. Både fra Danmark og Tyskland. At dette har hatt stor betydning for avlen i Sverige er for meg åpenbart.
I Norge hadde jeg mitt første møte med kontinentale treningsprinsipper i 1993. Jeg var da blitt sjef for hundeavdelingen i Securitas og vi hadde svært mange ekvipasjer under utdanning. Lysten til lære mer om C arbeide gjorde at vi inviterte en figurant fra Danmark til oss for å avholde et skyddskurs. Denne var på forhånd svært godt kjent som figurant både i Danmark og Sverige. Spesielt var han kjent for å kjøre opp hundene i aggresjon og til gangs. Jeg lærte meget om aggresjonsfremming og figurantarbeide på dette kurset og kanskje mest om å ta hensyn til hunders mentalitet når man velger metode. Tre av hundene som deltok fikk så store vesensforandringer at de aldri ble seg selv igjen. Heldigvis ble ingen av dem farlige. Aggresjon er altså ikke bare positivt. For mye aggresjon er å være redd – denne redselen har mange forskjellige langstidsvirkninger og dette vil jeg komme tilbake til.
Under Dansk mesterskap den gangen var det ikke uvanlig at en vesentlig andel av hundene ikke gikk til sjette skjulet. Respekten, les frykten for figuranten var for stor. De samme hundene klarte seg på sin hjemmebane, under kjente omgivelser og med kjente figuranter. For mye aggresjon er å være redd – dette er for meg en hovedregel som ikke kan gjentas for ofte. For min egen del har jeg sett hunder som ikke tørr å arbeide selvstendig borte fra hundeføreren, som ikke biter i motprøven, eller forsvinner under tregningene, som har miljøproblemer eller som er redde i mørket. Alt dette pga feil figurantarbeid under arbeid med aggresjoner. Den fasinerende bevoktningen og det harde bittet kan ha sin pris – og jeg snakker av erfaring.
Med min første hund ble det mye prøv og feil. Slik var det med meg og slik er det for de fleste. Jeg tror dette er noe vi alle må igjennom for å gjøre oss erfaringer, samt etablere selvinnsikt og ydmykhet for å kunne lære av våre egne og andres feil. Jeg må samtidig medgi at jeg blir både fortvilet og oppgitt når jeg ser treningskammerater og konkurrenter gjøre åpenbare utdanningsmessige feil, ute av stand verken til å høre på andre eller lære av sine feil. Noen må lære på den harde måten og mange av disse kommer aldri til å få det til. For å bli god i noen ting som helst må man ha innsikt i hva man er god til og hva man er dårlig til. Helst på en slik måte at det styrker ens selvtillitt. I IPO er det slik at om du lurer på hva du er best og dårligst til – er det bare å titte i startboka. Den lyver ikke.
(Varg)
Da jeg kjøpte Varg (Pema`s Esko) i 1994 var jeg fast bestemt på at jeg både skulle ha en god tjenestehund og vinne konkurranser. Jeg gikk da grundig til verks. Her skulle det trenes riktig i lydighet, spor, felt, rundering og skydd. Jeg oppsøkte da de miljøer hvor jeg viste at det var kompetente folk for hjelp, veiledning og figurering. På forhånd hadde jeg erfaringen med min første hund, treningskollegers og elevers hunder. Jeg hadde også vært på flere skyddskurser i Sverige og bla på hundeskolen i Sollefteå og var blant annet veldig fasinert av munnkurvarbeide. Vår gruppe var også begynt å snuse på Danske/kontinentale treningsprinsipper. Det ingen kunne svare på den gangen var risikoen for negative langtidsvirkninger som konsekvens av feil metoder i gruppe C. Å forutse problemer var det svært få som kunne. Egenskapen å kunne titte inn i hundens hode for å gjøre seg en oppfatning av hvilke stimuli som er de riktigste – var det svært få om noen instruktører/figuranter som hadde. Enda i dag er det svært mange hundefolk som trener til de får problemer og resten av hundens liv dreier seg om problemløsning. Likeledes har vi figuranter som hverken tolker eller leser hunden, for ikke å snakke om ”lytter” til hunden. De går bare på banen og figurerer – så får det bli som det blir. Felles for disse er at prestasjonsnivået til de som de figurerer for, vil alltid være lavt og som regel synkende. I enkelte land sier de ofte: ”Vi trener ikke hundene, vi tester dem”.
Det vanskelige er ikke å teste hunder, det er å trene dem!!
I åpningsfasen av å trene en valp eller ung hund er det svært liten forskjell på om du skal ha en sportshund eller en tjenestehund. Metodevalg, stimulans, miljøtrening, momenter og øvelser er mye det samme. Men på et tidspunkt skal sportshunden bli toppidrettsutøver og tjenestehunden skal bli marinejeger. Det er da forskjellene innen stimulans og metode kommer inn.
UNGHUNDTRENING
Da jeg startet på nytt med valp i 1994 var jeg fast bestemt på at jeg skulle gå rett mot målet. Jeg skulle ha en sportshund for høye poengsummer og en tjenestehund som jeg kunne stole på. Jeg fikk begge deler, men veien frem ble mye mer kronglete enn hva jeg både hadde sett for meg eller hadde håpet på. J Den største feil jeg gjorde var nok å starte med aggresjonsfremming i ung alder, med figuranter uten tilstrekkelig erfaring og kompetanse. Selv kunne jeg også lite om langtidsvirkningene av det vi gjorde.
På et tidspunkt ble jeg kjent med Ole Moslund. Ole som er fra Danmark, hadde etter over 20 års brukshundarbeid på elite nivå startet sin egen hundeskole. Ole hadde gjennom åre lang erfaring utviklet et eget system for aggresjonsfremming. Med å følge hans system lærte vi å balansere hundene mellom byttedrift og aggresjon, trene inn momenter og øvelser, samt legge på lydighet i treningen. I en periode på nesten tre år hadde vi månedlige samlinger med Ole og disse tre årene er trolig noen av de meste verdifulle i mitt hundefaglige liv. Vurdering av hunders mentalitet og aldersmessige utvikling lå alltid i bunnen for valg av metode og figurantmessig opptreden. Jeg gir Ole mye av æren for min utvikling og mener at mange tjenestehundeførere bør gjøre det samme. Ole hadde en periode svært mange kurs for politiet i Norge. En av de største feil man kan gjøre som figurant er å opptre respektløst ovenfor hunden under trening av C arbeidet. Den viktigste egenskap en god figurant har er å kunne stimulere hundens aggresjonsdrift, samtidig som han gir hunden stor respekt når hunden svarer. Dette er for meg en hovedregel som de fleste synder mot. Vi ønsker å se en hund som er aktiv i sin aggresjon og som utfordrer figuranten til et overfall eller en arm presentasjon. Det som vi ofte ser er det motsatte, en hund som er usikker (reaktiv) i sin aggresjon og som har for stor respekt for figuranten. Det er mange meninger om hvordan man best skal stimulere hunden for aktiv aggresjon, hvilke metoder som er best og om det i det hele tatt er nødvendig? For å si det slik – en tjenestehund kan ikke avlese en trusselsituasjon i noen annen funksjon enn aggresjon. Med å stimulere hundens aggresjon gjør vi den vaktsom for og oppmerksom på mulige trusler. Hunden lærer å skremme bort enn trussel eller mulig inntrenger, eller å bite denne. Begge deler for å bringe trusselen til opphør. Aggresjon gir også hunden ekstra energi i ekstreme situasjoner og utgjør en ekstra kraftreserve. Det er også aggresjon og dominans som gjør at hunder kan holde orden på hverandre i en flokk. Hvem er sterkest, hvem er svakest og hvem har rett til hva.Figurant arbeid med unghunder hos Slovak Working Dogs
En god sportshund er ofte en avlshund og denne skal være i besittelse av blant annet aggresjon. Stimulans av aggresjon gjør at hunden biter dypere, hardere og opprettholder bevoktningen. Tett, oppmerksomt og pågående. Det finnes miljøer i Tyskland som har forsøkt å utdanne hundene bare ved hjelp av byttedrift og dette gav dem problemer. Dårlig hals i 6 skjulet, dårligere etter bevoktninger og sist men ikke minst ingen dominans i bevoktningene. Den optimale brukshund bevokter i aggresjon, biter i byttedrift og tilkjemper seg i sosial kamp. Dette flyter naturligvis inn i hverandre både under trening og konkurranse, og det er derfor at vår sport på høyt nivå er ekstremt komplisert.
Kan stimulans av aggresjon gi hunden varige vesensforandringer? Da jeg begynte å trene hund var det ofte en allmenn oppfatning at aggresjonstrening gav vesensforandringer. 22 år etter kan jeg medgi at jeg har sett begge deler. De hunder som har gode nerver og som ikke er ekstremt følsomme på noen måte har ingen problemer med å sortere aggresjon på riktig sted og til riktig tid. Dersom hunden overstimuleres og blir aggressiv i ren redsel er det fare på ferde. Min første tjenestehund fikk vesensforandringer av munnkurvarbeide og var etter dette mer skeptisk og vaktsom. Ved et tilfelle klinket han også til en fyr under et vaktoppdrag i publikumsområde. Hadde ikke jeg hatt munnkurv på ham hadde trolig min karriere og yrkesvalg vært annerledes. Men hadde dette skjedd om han ikke hadde hatt munnkurven på? Jeg er ikke sikker.
Jeg håper med denne artikkelen å ha belyst litt av utfordringene rundt aggresjonstrening, samtidig som jeg har et sterkt ønske om figurantmessig utvikling og forståelse på dette området. Selektering av hund for denne type trening er likevel trolig det viktigste. Odd-Ivar Gjersvik