Gjennom 20 års brukshundarbeid har jeg alltid vært på leting etter metoder og treningsprinsipper som kan gjøre øvelsene sikrere og med maksimal presisjon. Jeg har trent hund i mange miljøer og etter hvert i mange land, noe som også har gitt meg et fundament av erfaring å spille på når det gjelder selektering av metodevalg som passer for den enkelte hund og hundefører. Metodene skal alltid ta utgangspunkt i den ekvipasjen eller den hunden som jeg til enhver tid jobber med.
Ikke noe ord brukes med mer uforstand i hundetrening enn akkurat press. Noen ganger virker det som om hundefolk bruker dette som en kamuflasje for å påføre hunden ubehag av psykiske eller fysisk art, og uten at dette leder til noen ting som helst. Utenom at hunden blir redd for øvelsen, situasjonen eller hundeføreren, vel å merke.
For meg er press et psykiske eller fysisk ubehag som jeg bruker på hunden for å få en sikrere og mer presis øvelse. For å oppnå dette må det være harmoni mellom hund og hundefører, samtidig som hundeførerens atferd ovenfor hunden skal være forutsigbar i hundens perspektiv.
Å øve et press ovenfor hunden vil aldri føre til problemer dersom det er 100 % klart i hundens hode hva den SKAL og hva hundeføreren forventer. Det vi alt for ofte er vitner til er det motsatte. Press kan altså øves på en hund som kan øvelsen og som vet hva vi forventer av denne.
Både graden og art av press (psykisk/fysisk) avhenger både av hundens utdanningstrinn, modenhet og hundens psyke. Man skal ALDRI øve press på nervøse og/eller svake hunder. Faren for at hunden blir merket av presset, eller at hunden ikke lærer noen ting som helst annet enn å være redd, er for stor. Hunder som er dominante kan også forsøke å bite hundeføreren eller de underkaster seg i passivitet. Ingen av delene er ønskelig og som hovedregel skal vi aldri bruke press på en slik måte at det synes på hunden i en prøve eller konkurransesituasjon. Det er dette som er vanskelig!! Nemlig å positivt forsterke øvelsen når presisjonen er oppnådd, på en slik måte at
presset ikke synes samtidig som hunden presterer maksimalt, også når det gjelder som mest.
Hvorfor press under stå? Jo, jeg har mange ganger latt meg forundre over at ekvipasjer som skal avlegge sin første schH I ofte har problemer med sitt u/marsj. Svært mange hunder står og dette er ofte uavhengig av om hunden har trent stå tidligere og har denne øvelsen inne. Mange hunder står på sitt u/marsj under prøver og konkurranser, spørsmålet er hvorfor?
Svaret er like åpenbart som det er enkelt: Hunden merker at hundeføreren oppfører seg mer nervøst og annerledes enn vanlig. Dette oppfatter hunden som både underlig og uvanlig. Dette utgjør et psykisk ubehag for hunden og når kommando ”sitt” kommer, er hunden under press, den ”fryser” og blir derfor stående. Dette er utenfor hunden vilje og er ikke noe hunden kan noe for. Dersom hunden skulle gjøre noe lignende under trening har korrigering eller straff ingen hensikt overhodet. Hunden kan ikke noe for at den står, den bare gjør det pga omstendigheter som hunden ikke selv er årsaken til. Mitt spørsmål har vært: Kan vi bruke dette i dressursammenheng på noen måte?
Selv har jeg konkurrert med totalt seks hunder og stå øvelsen er og har vært med i alle de programmer jeg har konkurrert i og dette er en øvelse som tidligere har gitt meg både hodebry og mye trening.
For de fleste gir øvelsen svært mange støttesteg og andre uønskede småting med mer.
Om man studerer de hunder som utfører stå øvelsen når denne IKKE er påkalt har de som regel ingen eller svært få støttesteg. Hvorfor? Jo, øvelsen blir fremkalt under konflikt og dette gjør at hunden ”fryser”. I tillegg er det et ubestridelig faktum at all læring som skjer under konflikt fester seg fort til langtidsminnet og det trengs svært få repetisjoner før hunden har lært. Dette gjelder naturligvis både uønsket og ønsket atferd. Det er også årsaken til at vi i dag dresserer hunder på en brøkdel av tiden vi brukte tidligere, vi fremkaller konflikter med hensikt for at hunden skal lære seg selv. Jeg sier ikke at alle gjør det eller skal prøve seg på slik dressur, jeg sier at jeg gjør det og at det kan gjøres. Bruk av klikker er alltid nyttig når man dresserer på en slik måte, da denne er den beste forsikring på at hunden får belønning til riktig tid.
Nå er det slik at presset eller hundeførerens krav IKKE skal være årsaken til at hunden jobber. Dersom presset blir årsaken til at hunden jobber, vil den ikke prestere når presset avtar og finner hunden ut at reglene ikke gjelder i en konkurranse, vil den naturligvis ikke gjøre som vi ønsker, eller den vil prestere lavere. På dette området er det viktig å finne en naturlig balanse mellom positiv forsterker, harmoni mellom hund og hundefører, samt den graden av press som hunden krever for at denne skal yte maksimalt. Dette er svært individuelt fra hund til hund.
Vi må også være bevisst at bortfall av ubehag er den læringsmetode som påvirker dyr i vill tilstand mest. F. Eks at en kalv eller valp blir sulten og leter etter patten, eller at sola skinner og dyret søker skygge etc. Det er en negativ påvirkning som utløser atferden og den positive opplevelsen opplever dyret når den selv har løst problemet. Slik lærer dyr seg kun av få repetisjoner og denne læringen sitter for alltid. Konflikt skaper innlæring, negativ påvirkning skaper innlæring og positive forsterkere BEFESTER innlæringen. Husk, det ene utelukker nødvendigvis ikke det andre.
Under innlæring av stå benytter jeg en line under svangen på hunden. Denne holder jeg i begge ender med fingrene på min venstre hånd. For at innlæringen skal ha den nødvendige effekten må hunden først diskriminere lina fullstendig. Jeg går derfor lydighetsøkter hvor jeg kun trener fri v/for med lina under hundens mave. Når hunden gjør korrekt og er maksimalt oppmerksom, utløser jeg med klikker og kaster ballen. Etter noen ganske få repetisjoner vil hunden som regel diskriminere lina og konsentrere seg 100 % om øvelsen.
Når hunden har lært å gå fri v/fot med lina under svangen, kan innlæringen av stå øvelsen starte. Jeg går først hele programmet med fri v/fot, sitt u/marsj, dekk u/marsj med innkalling FØR jeg starter med stå øvelsen. Alle øvelsene utføres i riktig rekkefølge. Mens jeg går fri v/fot gir jeg en liten påvirkning med lina under hundens svange. Dette lette ubehaget får hunden til å stoppe og bli stående. Hvor sterk påvirkning kommer an på hvor lett påvirkelig hunden er i denne situasjonen. Noen stopper og ”fryser” umiddelbart og andre kan bli usikre, gjøre støttesteg med mer. Her er den hundeførerens dressurteknikker og kunnskaper om mentalitet som blir avgjørende for suksess eller fiasko.
Som dere ser av videoen forsterker jeg ikke stå øvelsen under innlæring, men jeg frigjør hunden under fri v/fot etterpå. Etter noen repetisjoner vil hunden forstå at den først skal stoppe, bli stående og motta forsterkeren under fri v/fot etter øvelsen. Hvorfor jeg ikke kaster ballen til hunden mens den står? Jo, fordi dette tar bort presset, noe som ofte fremkaller uroligheter og støttesteg. Når hunden kan øvelsen 100 % under stå under marsj, benytter jeg samme metode under stå u/springmarsj. Se video og legg merke til forskjellen på om jeg benytter line og ikke.
Som alle andre øvelser kan også denne positivt forsterkes i selv momentet, MEN dette gjør jeg ikke før øvelsen er særdeles sikkert etablert. Da kan hunden øvelsen og vet med sikkerhet hva den skal og hva jeg som hundefører forventer. En positiv forsterker vil da gi hunden et bedre estetisk uttrykk samtidig som man oppnår fullstendig harmoni mellom hund og hundefører. Video som viser innlæringsmetoden for dette kommer senere.
Jeg sier ikke at dette er eneste veien til å trene en siker stå, men det er et alternativ til mange andre metoder. For min egen del har jeg mottatt stående applaus under WUSV VM for stå u/springmarsj og mottatt mange henvendelser på hvordan jeg lærer inn dette. Nå vet dere det.
Lykke til med hundetreningen.
Oddvarg