Av Odd-Ivar Gjersvik

Sporing av ID fert

Som jeg tidligere har påpekt vil trening på hardt underlag gjøre at hundene blir gode til å spore på ID ferten og dette kan senere bli et lite problem for oss dersom hunden mister denne forutsetningen. Det er vitenskapelig bevist at dersom en hund mister en forutsetning (for eksempel ID fert eller brukket vegetasjon) vil hunden lett kunne spore videre på en annen forutsetning, men bare dersom den første forutsetningen IKKE er 100 % generalisert som hovedforusetning.

Jeg har selv deltatt i konkurranser hvor store nedbørsmengder gjorde det svært vanskelig for 70 % av deltakerne. Det som mange ofte er svært forundret over er at det ofte er de eldste og mest erfarne hundene som sliter mest og en kan spørre seg hvorfor ? Det er min klare oppfatning at dette kommer av at de eldste hundene har generalisert ID fert som den eneste riktige forutsetning til å spore og derfor lettere gir opp når de mister denne.

Yngre og mer uerfarne hunder vil lettere prøve de andre forutsetningene og kan derfor klare seg igjennom.

Hvordan trener man så dette ? Det viktigste er å trene alle klimatiske forhold, til alle døgnets tider og når nedbørsmengdene er særlig store. Det siste er svært viktig.

De fleste utøverne av brukshundsport som har gode resultater med hund etter hund, nedlegger svært mange treningstimer i sine hunder. Det er derfor særlig viktig å hele tiden lage variasjoner som gjør at hunden hele tiden må konsentrere seg og finne løsninger etter hvert som det dukker opp problemer med ulik vanskelighetsgrad. Hvis vi ikke gjør det, vil hunden ofte generalisere en enkel forutsetning for å spore.

Slik er det naturligvis med alt ! Min gamle hund er trent til å rundere med bringkobbel og melder også på døde gjenstander, men bare dersom disse ligger på bakken. Henger de i et tre eller står oppreist er de på en måte ikke med. Dette er ikke noe vanskelig problem å løse, men et svært godt eksempel på at treningen har vært for stereotyp. Hunden vil helst finne levende mennesker som ligger på bakken da erfaring over tid har lært ham at disse er morsomst å leke med. Dvs levende mennesker og døde gjenstander på bakken er generalisert som de elementene i runderingen det har noen hensikt å finne.

Jeg tror svært mange av leserne har erfart det samme.

Lydighet i sporet

Kan vi stille krav til våre hunder i sporet og i så fall hvordan skal dette gjøres ? Dette finnes det svært mange meninger om og mange er nok av den oppfatning at man aldri skal “ta” hunden i sporet. Jeg har selv sett hunder som er så belastet under sporgangen at de går med halen mellom bena, livende redde for å gjøre noe feil. Jeg har også sett hunder som går 3 vinkler helt perfekt, går 1 meter over den siste og legger seg deretter ned, klar til å ta i mot “ubehag”. Slike metodevalg skal vi ta 100 % avstand fra og dette har ingenting med hundedressur og gjøre, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav til våre hunder i sporet !

Selv foretrekker jeg å vente til hunden er voksen og har etablert stor forståelse for sporgangen, i tillegg må hundens prestasjon i lydighet være på et slikt nivå at den er kjent med “”krav” og forstår hva krevende stemme betyr.

Jeg introduserer kravet under sporgangen og i første omgang ALDRI om hunden er utenfor eller på tur ut av sporet. Selve hensikten med kravet er å få hunden til å søke mer intensivt og konsentrert.

Når hunden har startet sporgangen og er kommet ordentlig i gang bruker jeg høy og krevende stemme, kommando “søk” !! I denne sammenheng sporer jeg med en line som ikke er lengere enn 3 meter og er derfor svært nærme hunden under kravfasen. Kommando gjentas flere ganger etter hverandre og jeg merker at hunden søker mer intensivt, konsentrert og ofte med litt høyere tempo. Dersom hunden forstår kravet vil du høre at intensiteten i inn sug og utblås økes. Du skal også forsterke adferden med å legge en ball eller en annen forsterker i sporet noen meter etter at du starter kravfasen. Kravet blir da positivt forsterket og minnesbildet av forsterkeren gjør at hunden øker intensiteten i utblå og innsug.

Etter noen repetisjoner vil du merke at hunden reagerer positivt på “kravet” og får en flottere utstråling i sporgangen.

Når skal vi så bruke dette kravet under konkurranser ? I IPO/SchH har du lov til å komme med oppmuntringer til hunden i sporet, selv om det er svært sjelden at hundeførerne benytter seg av dette. Dersom sporet ikke er bedømt kan du selvfølgelig gjøre hva du vil.

Når hunden har forstått at kravet betyr at den skal søke mer intensivt kan du benytte dette i vanskelige partier, hvis hunden er sliten eller får sportap. Dette er også en fin måte å øke hundens sporkondisjon.

Misforstå meg riktig ! Det er fult mulig å øke hunden intensitet i sporet under sporgangen uten å stille krav til den. Effekten er bare ikke fult den samme.

Du kan for eksempel oppmuntre hunden til å søke mer intenst like før den finner forsterkeren og du vil på denne måten få en hund som reagerer med hurtigere innsug og utblåsning.

Kun positivt forsterket. Bakdelen kan ofte være at unden da også øker tempo og av den grunn går lengere over vinkelen før den oppdager det.

Kort sagt: Begge deler har en ønsket effekt !

 

Konkurranse om sporet

Hundene konkurrerer om nesten alt mulig. Er det da mulig å benytte deres vilje og store interesse for å konkurrere, i dressursammenheng ? Selvfølgelig er det det. I alle disipliner om fantasien strekker til. En politimann jeg kjenner lærte alle sine hunder å rundere med å sende dem ut på rundering sammen med gamlebikkja. De konkurrerte om “slasken”og ble gode tjenestehunder av slikt. Politimannen ble for øvrig både norsk og nordisk mester for politihunder. Det samme gjør vi i skyddsdressur dersom en hund har særlig dårlig bitt, bare på en annen måte.

Under sportrening er det nok at 2-3 hundeførere sporer samme spor og avløser hverandre. De hundene som ikke sporer går bak eller ved siden av den hunden som sporer og slipper ikke til før det er deres tur. Motivasjonen for å spore øker betraktelig og hundene blir svært intensive når det blir deres tur og de blir satt på.

Det vi her skal huske på er at i all hovedsak ønsker vi at hunden skal bli mer intens i selve sporgangen, mens det vi oppnår kan mange ganger være at hunden øker tempoet i noen grad.

Dersom dette er ønskelig er det greit nok, men for mange kan det lønne seg å også ha noen godbiter i slike spor. Dette vil holde tempoet nede.

 

Sporing av sykkel

Kan hunder spore biler eller andre kjøretøyer ? Dette er det mange teorier om og jeg kjenner konkrete eksempler på at hunder har gått spor etter personer som har forsøkt å flykte fra åstedet på sykkel. Jeg har også sett hunder som har sporet en bil. Hunder kan imidlertid IKKE spore svevende mennesker. Dette er det gjort mange forsøk på og det kan fastslås at dette er ikke mulig, selv om mennesket svever kun få cm over bakken.

Det kan synes som om at dersom det er et menneske involvert (syklisten) og noe har vært i bakken, (hjulet) kan hunder med gode forutsetninger følge dette sporet. Om dette er noe alle kan lære skal jeg la være usagt, men jeg tror at de hunder som lærer dette har særlig gode genetiske forutsetning for sporing.

Beste måten å trene dette på er å la sporleggeren gå 50-100 meter spor, for deretter å sette seg på sykkelen og sykle av gårde.

Hunder som er intensive i sporingen vil forsøke alle muligheter når de kommer til det stedet hvor sporleggeren har satt seg på sykkelen. For noen er det helt naturlig å umiddelbart ta opp og forfølge sykkelsporet, andre trenger mer tid eller løser ikke oppgaven i det hele tatt.

Dette er en oppgave hunden i all hovedsak må løse selvstendig uten at hundeføreren griper inn verken for å rettlede eller korrigere. Om hunden i denne omgang forsøker å løse oppgaven på overvær, med å svømme i sporet eller sporer med høy nese, er dette noe som vi i denne omgang må akseptere. Dvs at du kan avansere i sporet selv om hunden ikke sporer 100 % nøyaktig.

Det er viktig å huske på at dette er et tjenestemessig moment hvor hensikten er å få tak i gjerningsmannen. De hunder som lærer dette fortest er de som har etablert forståelse av at det er mennesket de er ute etter og ikke godbiter, gjenstander eller kong. Slike hunder gir heller ikke opp så lett, men forsøker alle muligheter for å komme til slutten og “julaften”.

Det er derfor min oppfatning at hunden skal få løsning på å finne sykkelen og sporleggeren sammen og at sporleggeren ikke skal forsøke å bevege seg til fots når han først har satt seg på sykkelen. Hunden må lære at med å følge de nye forutsetningene oppnår den resultat og finner mannen i enden.

For hunder som tar opp sporet naturlig, sikkert og som sporer i selv sporkjærnen er det fult mulig å forsterke sporet med å slippe en kong el. lignende mens man sykler.

Dette skal man i starten være svært forsiktig med da hunden kan finne forsterkeren under sterk “svømming” etc og dermed forsterke feil adferd. Jeg tror at hovedregelen bør være at hunden skal finne mannen og sykkelen sammen, for deretter å forsterke funnet på en eller annen måte.

 

Gjenstands markering og problemløsninger

Som jeg tidligere har påpekt er gjenstands markering den enkleste og sikreste måten å finne gjenstandene på. I tillegg er denne markeringsformen særlig lite energikrevende.

Vi kan imidlertid støte på noen problemer underveis og de meste vanlige er disse:

1. Hunden legger seg på gjenstander som ikke tilhører sporet.
2. Hunden legger seg feil.
3. Hunden legger seg for tidlig. (1-2 meter før gjenstanden)

Som jeg har påpekt tidligere er det lettest å lære hunden nye ting når den er ung og hjernen er mest mottakelig for nye inntrykk.

Mange som starter med godbit innlæringen ved 2-3 måneders alderen blir meget imponert over hvor raskt dette går og når hunden er blitt 6-8 måneder vil man gjerne legge inn dekk markeringen. DETTE ER FEIL !!!

I tillegg er det hovedårsaken til at hunden senere markerer på gjenstander eller naturelementer som tilfeldigvis ligger i sporet.

Vi skal her huske på at å lære valpen å legge seg på en gjenstand er gjort på et øyeblikk, men å etablere forståelse for at det kun er de gjenstander som tilhører spor leggeren tar naturligvis mye lengere tid. For den del….jeg har sett valper som i 8 måneders alderen legger seg på alt mulig. Det er derfor svært viktig å forholde seg til at avslutningen hele første leveåret skal være et depot i enden av sporet. Gjenstander skal ikke være med. Etter at hunden er blitt 12-15 måneder kan vi gå over til å legge en boks med godbiter i enden. Denne lærer hunden å spore opp til og den må legge seg for at vi skal åpne boksen og la den spise. Dette skal gjentas. Mange ganger. Storm er snart 3 år og enda har jeg dette med i treningen.

En annen vesentlig ting med denne boksen er at vi aldri vil få problemer med at hunden legger flere meter før gjenstanden. Dette skjer selv i store internasjonale konkurranser.

Hunden får gjenstanden på synet eller overvær og legger seg, den har ikke tilstrekkelig forståelse for at den må legge seg korrekt over gjenstanden for å oppnå forsterkeren og dette kan fort bli et problem.

Det er enkelte hunder som går korrekt opp til gjenstanden men legger seg for tidlig. Dvs med gjenstanden 10-20 cm i framkant av labbene.

Dette har i all hovedsak med at vi kanskje har gått litt fort frem eller avsluttet bruken av boksen for tidlig. Dette kan imidlertid løses med enkelthet.

Beste måten å løse dette på er å forsterke gjenstanden med å legge et lite depot med godbiter 10 cm bortenfor gjenstanden. På denne måten lærer hunden at den må helt bort og over gjenstanden med munnen for å komme til godbitene. Hunden ligger da helt perfekt og du kan ytterligere forsterke med å slippe flere godbiter på gjenstanden mens hunden ligger der.

En annen måte er å benytte ball eller kong som gjenstand. Hunden vil gå helt opp til forsterkeren og du kan da kommandere “dekk” el lignende. Når hunden ligger kan du gå opp og starte en lek med forsterkeren. NB ! Det er kun hunder som har etablert god lydighet som kan utføre dette !J

 

Motargumentene til godbit innlæring

Jeg tror de fleste av leserne har registrert at det blant eldre hundeførere er en etablert skepsis til godbit innlæring. Jeg har oppfattet bare i løpet av siste år at denne trenden er i ferd med å snu og at flere og flere gamle hundefolk også tar i bruk dette metodevalget.

Vi skal her huske på at hundefolk er i hovedsak konservative og at vi har en etablert og ubegrunnet frykt for å lære oss nye ting. På en annen side: if something ain’t broke, don’t fix it ! For mange hundefolk som har tuftet sin suksess på metoder som fungert i alle tider kan det også virke totalt meningsløst å forsøke nye ting eller endre oppfatning av metodevalg.

Problemet er bare at dette er svært lite utviklende !

Et argument jeg ofte møter er at metoden er alt for nyansert og tidkrevende. Det er nok også riktig, men det ferdige resultatet blir også bedre. I tillegg trenger man ikke å slite med problemløsninger hele hundens karriære og det er det svært mange unge hundeførere som gjør. Et annet argument som jeg også ofte møter blant tjenestehundeførere er at dersom enn benytter godbiter kan noen med vilje forgifte hunden under sporgangen.

Jeg har aldri hørt om noe slikt tilfelle, men det kan likevel tenkes at dette kan skje.

Det er likevel min oppfatning at det er minde sannsylig at en hund som er trent etter

godbitprinsippet blir forgiftet enn en annen.

Hvorfor ? Når hunden har lært dekkmarkeringen legges denne inn på godbitene. Dette har jeg gjort med alle mine 3 hunder og krever kun en treningsøkt ! Deretter kan det læres og avlæres etter behov. Hunden rører da ikke godbiten før den får lov. En hund som er trent opp til å apportere kan likegjerne ta opp kjøttstykket, tygge på det eller bære det tilbake til hundeføreren. I begge tilfeller kan den bli forgiftet.

 

Avsluttning

Hensikten med disse artikler er å gi hundeførere, unge som gamle, et alternativ til det metodevalg de benytter eller har tuftet sin suksess på.

Jeg tror at med større åpenhet rundt metodevalg vil misforståelser og rykter få mindre gjødning. Metodevalgets grunnprinsipp er så enkelt at folk totalt uten hundefaglig kompetanse, ja selv barn kan utføre dette uten noen særlig hjelp eller veiledning.

Etter hvert som hund og fører etablerer læring vil jeg anbefale at man går sporkurs hvor disse prinsippene gjennomgås og man får se andres reultater og problemer.

Enn vil da se tingene i et større perspektiv og mulighetene for å gjøre feil på et senere stadie reduseres.

Lykke til med treningen.

 

 

Odd-Ivar Gjersvik