Winna og Hoss

BH Trollhead’s Delta (Winna) er paret med SchH IPO3 Körkl Hoss Van de Gulderij. Valpene ble født i november.

 

Stamtavle for valpene

 

stamtavle kopier

 

Oddvargs L kull – Winna og Hoss

 

 

BH Trollhead’s Delta (Winna)

Helse: 
HD: A
AD: A

 

Meritter:
Winna konkurrerer i lydighet og bruksspor.

  • Ferdselprøve : Bestått, april 2013
  • Lp kl 1: nr 1 av 16 (179p), mai 2013
  • NBF D-spor: nr 1 av 12, opprykk til C-spor, juni 2013
  • NM for Schæferhunder lp kl 1 : nr 1 av 26 begge dager (187 p + 192,5p), 2013
  • Utstilling: VG, og Avlskåret, september 2013
  • NBF C-spor: nr 1 av 9, opprykk til B-spor, oktober 2013
  • FA gjennomført august 2014
  • NBF B-spor: nr 1,  opprykk til A-spor, september 2014
  • LP kl 2, opprykk til LP kl 3
  • NM for Schæferhunder LP kl 2: Ble Norgesmester begge dagene, 2014

 

 

 

 

Informasjon om Odd-Ivar

OIG

Odd-Ivar Gjersvik
Født: 180965
Adr. Berget 26, 1482 Nittedal
Tlf. 900 21 637
E-mail: odd-ivar@oddvarg.no

 

Nøkkelkompetanse

 

· Totalt 20 års erfaring med hunderelatert arbeid både som tjenestehundefører, sportshundefører og instruktør.

· Uteksaminert dommer siden 1999.

· Oppdretter siden 2003.

· Første Norske hundefører som avla IPO I-III og SchH I-III.

· Norgesmester i IPO/SchH med totalt 5 egne hunder.

· Deltatt i FCI/WSUV VM med totalt 5 egne hunder.

· Trent opp tre tjenestehunder.

· Mentor, oppdretter og-/eller instruktør for store deler av de norske landslag.

· Regnes som en meget faglig dyktig instruktør med spesiell kompetanse på problemløsning og mentalitet.

· Strukturert arbeidsstil.

· Utpreget sterk gjennomføringsevne.

· Utpreget karakterfast person med særlig sterke krav til integritet.

 

 

Hundefaglig merittliste

1/1 08-DD
Nr to i IPO NM med Dacke av Oddvarg. Meget sterk prestasjon og særlig i gruppe B og C med en hund som var knapt 3 år gammel. Med samme hund ble jeg nr 13 i FCI VM. Kum et uhell under apport over hinder gjorde at vi ikke fikk en topp plassering. Nr to i NM for scæferhunder med Cantona av Oddvarg. Beste hund i A og publikumsyndling i C.

1/1 06-DD Sommeren 2006 vant jeg Norsk mesterskap i SchH III med Brandfjellet`s Bima og Norsk mesterskap i SchH
med Cantona Av Oddvarg. Starter også opptreningen av ny hund: Dacke av Oddvarg. Både Norsk mesterskap i
IPO III og SchH III ble vunnet av mine elever og valpekjøpere. Høsten 2006 deltok jeg i WSUV VM i
Danmark. To av mine elever og valpekjøpere ble henholdsvis nr 14 og 15.

Sommeren 2007 vant jeg Norsk mesterskap i IPO III med min nye hund Canona av Oddvarg. Jeg vant også Norsk mesterskap i IPO II med en annen av mine hunder. Dacke av Oddvarg. Cantona måtte trekkes fra FCI VM pga skade, men vi gjennomførte WSUV VM hvor det Norske laget ble nr 2. En av mine elever og valpekjøper ble nr 6. Totalt fire hunder fra mitt oppdrett deltok.

1/1 –05
Vant Norsk mesterskap i IPO III sommeren 2005, ble nr tre i Norsk mesterskap i SchH III sommeren 2005. Deltok i FCI VM høsten 2005 med beste lydighet i dette mesterskap. Deltok i WUSV VM i 2005 også med beste lydighet i dette mesterskap. Det Norske laget ble nr tre i WSUV VM i 2005. En av mine elever og valpekjøpere ble nr 15. Samme høsten startet jeg opptreningen av ny hund: Cantona av Oddvarg

1/1– 00/04
Var Norsk representant til FCI VM i 2000 og ble nr 14. Var eneste norske representant til WSUV VM i 2001. Hund ble trukket pga skade. Startet med ny hund i 2001 og ble Norsk mester med denne i SchH III høsten 2002 og 2003. Deltok med denne i WSUV VM i 2003. (Villa Viks Storm IPO/SchH III) Denne hunden døde pga skade i 2004. Innenfor samme tidsrom trene jeg opp en ny hund til IPO/SchH III, denne ble lånt bort til en elev for VM deltakelse i 2004. (Brandfjellet`s Bima IPO/SchH III)

1/1 – 97/99
Avla SchH III høsten 1997 som første norske ekvipasje. Ble omtrent på samme tidspunkt uteksaminert som prøvefigurant i Danmark og godkjent for offisielle prøver. Deltok i Nordisk mesterskap i IPO for første gang høsten 1998 i Finland. Deltok i Nordisk mesterskap i SchH i Danmark sommeren 1999. Var eneste og første Norske deltaker til WUSV VM høsten 1999 i Baunatal. (Pema`s Esko IPO/SchH III)

1/1 – 94/96
Startet arbeidet med å utdanne egen hund for konkurranse i IPO/SchH. Avla IPO I høsten 1996 som første norske ekvipasje.
(Pema`s Esko IPO/SchH III)

1/1 – 88/97
Instruktør og hovedansvarlig for Securitas AS hundetjeneste. Frem til 2005 instruktør for hundetjenesten i HV 04.

Dommergjerninger og utdanning

– Har vært dommer i Norsk mesterskap.
– Har vært dommer i Nordisk mesterskap.
– Dommerkurs med Tysk instruktør høsten 2003.
– Var invitert til dommersamling for WUSV dommere sommeren 2006, men var forhindret fra å delta pga deltakelse i nasjonalt mesterskap.
– NKK`s representant på dommersamling for FCI dommere November 2006, Slovenia.
– NKK`s representant på dommersamling for FCI dommere desember 2007, Tyskland.

 

Bestenoteringer

– Har prestert 100 poeng i spor på ordinær prøve og 99 i VM.
– Har prestert 100 poeng i lydighet på ordinær prøve og 97 i VM.
– Har prestert 99 poeng i forsvarsarbeid i VM kvalifisering og 94 i VM.
– Har ført frem fire hunder til seier i Norsk mesterskap i løpet av 5 år og fem til FCI/WUSV VM.
– Har hatt fem hunder fra eget oppdrett til WUSV VM og fem til FCI VM.
– Har ført Norge til tredje og andre plass som lag i WUSV VM.
– Har selv beste resultat som nr 13.
– Har beste elev som nr 6.
– Har pr i dag to unge hunder som starter på VM kvalifisering for FCI/WUSV VM 2009.

 

Privat

– Selvstendig næringsdrivende innen security, bedriftsrådgivning og etterforskning.
– Samboer og far til fire felles barn.
– Utdannet agronom med spesialfag avl og genetikk.
– Utdannet agrotekniker med spesialfag økonomi og ledelse.
– Ledertrening og personaladministrasjon fra Norsk Handelshøyskole.
– Befalsutdannet.
– Toppledertrening fra internasjonalt konsern.
– Sikkerhets og bedriftsrådgiver for flere av landets største dagligvarekjeder.
– Tidligere sikkerhetssjef i konsern med spesielt ansvar for 8 kjeder og i 5 land.
– Tidligere daglig leder av TSAR Security Consult. (www.tsarsecurity.no)
– Pr tidspunkt Adm. Direktør for G4S Aviatione Security AS på OSL Gardermoen.

Sch H III IPO II SL III Norges Mester 2004 Bidja’s Falco

Sch H III IPO II SL III Norges Mester 2004 Bidja’s Falco  – født 18.02.1998 – død 03.05.2006

Min aller beste venn er død.

Han har gitt meg alt og det beste han kunne. Dypt savnet og aldri glemt !

Han har vært noe av en ulykkesfugl til tider, men var aldri syk. Det var vel derfor dette kom som fullstendig sjokk for meg.

Falco er fra siste kullet til min gamle tispe Chaila’s Dea. Planlagt var å holde igjen en tispevalp fra dette kull, men ”skjebnen” ville annerledes.

En kveld i februar startet veene til min tispe, og etter å ha prøvd nesten hele natten og faktisk nesten fått bøte med sitt liv ble tispen åpnet med keisersnitt. Det var kun 2 valper, begge gutter og de hadde hatt en liten konkurranse om hvem som kunne kommeut først. Falco var meget glad i konkurranse og kunne godt finne på det meste i slike sammenheng, slettes ikke forbausende  Fra hver sitt horn kom de og satt bom fast. Nesten 900 gr. stykke, så små var de ikke !!!

Falco vokste opp til en spesiell valp. Han var ikke særlig lysten på å anstrenge seg hvis han ikke ville og viste allerede fra tidlig alder en meget spesiell evne til å gjøre som HAN ville. I utstillingsringen under trening kunne han sitte i en sving og kikke på alle andre som sprang og ropet på sine hunder og på alle hunder som enten travet eller gikk i ring. Dette kostet ikke en kalori og var gøy å se på…..

Han ble klassevinner som valp og har både BIR og BIM plasseringer. På Norsk Vinner 4-6 fikk han en flott plassering med kommentar at han kommet blant de 3 fremste hvis han vært mer trent og fastere…!!

Ved 5 måneders alder var Falco uheldig og fikk en bit av en plasttopp inntråkket i poten sin. Dette ble betent og først etter 3 operasjoner ble alle delene av toppen funnet. Falco var da 1 år før han ble friskmeldt. Dessverre ble denne tiden skjebnesavgjørende for livet hans i voksen alder. Feil belastning av fremfotene under 6 måneder er ikke særlig bra og dette bidro til at Falco fikk svak AA på ene siden (den som vært frisk) og var fri A på andre siden. Dette medførte selvfølgelig videre belastning opp gjennom årene.  For å få Falco til å lære seg å trø på 4 foter igjen isteden for 3, var ikke noen enkel oppgave. Han var vant til å feilbelaste foten sin og det var ikke godt å trø på poten som var full i arrdannelse. Litt likere var det når mor smurte poten for å myke opp arrvæv, det var meget godt med alle diverse salver som man kunne spise. Men når Falco fikk øyebetennelse og en meget sterk salve for å få bukt med dette, så spiste han like godt denne salven å. Dette resulterte dog i en forgiftning og Falco var veldig nære å ta farvel allerede da, over 42 graders feber og med et hode som så ut som en fotball, fotoet er tatt etter dyrlegebesøk, så hodet var temmelig stort på det verste…..

Falco.11

Falco var ingen liten gutt – som voksen ble han 66 cm høy og ca 50 kg tung, men han var en staselig herremann med herlig pigment  og mye pels. En utrulig fin utstråling med ”løvemanke” og flotte farger. I utstillingsringen fikk han flere gode plasseringer , også da han ble matchet på Norsk Vinner i 12-18 og på Svensk Vinner.

falco

Falco ble årets debutant i Lydighet kl. 1 år 2000, da konkurrerte han i apellcupen og visste meget fine anlegg for team-arbeide innen lydighet.  RIK og bruks var vel det matmor ble mest interessert av etter hvert så deltakelsen på en det ene en det andre kom som perler på snor. Falco var lært opp til ”skogs spor” og brukshundkåringen ble tatt 2001, han debuterte også i schäferhundklubbens gamle skogsprogram i 2001 og fikk  opprykk til kl. B 2002. Han ble Årets debutant innen bruks i 2001.

Konverteringen fra skogsspor til spor på gress/eng, ble ikke noen enkel oppgave. Spesielt da  mor ikke var særlig rutinert, så når ting begynte å ta form, forsvant også mye av motiveringen når oppgavene ble for vanskelige. Falco lærte dog å gå meget gode spor, når HAN ville, vel å merk. Men når lysten ikke var tilstede, trur jeg han mente at mor kunne gå selv.

Første start innen RIK var sommeren 2001, med en kjempe nervøs mor og noen hårstrå på brystet ble det vel neppe en knall suksess, men bedre ble det ! Falco tok Sch H I høsten 2001,  ble nr. 2 i NM Sch I 2001,  tok Sch H II og IPO I i 2002. I mai 2002 fikk Falco for første gang en strekkskade i muskelen på høyre bakfot/lår. Dette ødela noe av karrieren på vår/sommer 2002. Falco var bedre under høstsesongen og lå godt an før gr. C på NM i Sch kl. II. Dessverre hadde Falco ikke lyst å slippe, så han ble diskvalifisert. Han ble tildelt HS ærespremie innen bruks 2002.

Tok SL I, II og IPO II 2003, men under høsten 2003 fikk Falco på nytt skade i muskulaturen og fikk NM for Sch ødelagt denne gang. Vi fikk lære oss å delta på lydighet ”uten” å hoppe hindrene som ønsket, selv om dette medførte trekk i poeng. Falco deltok til tross for det i klubbmesterskap RSP og fikk også dette år HS ærespremie i bruks.

2004 var en bedre sesong, med mindre skader. En masse trening for å prøve å avlære all grunnleggende trening som dessverre inneholdt en masse feil og brister. Falco hadde en egen  ”bevoktning”, og slipp, som nesten uten unntak medførte kamp med figurant. Han lærte seg fort, så det som fungerte godt 1 gang, trengte slettes ikke fungere neste. ”Cluet” var å få Falco til å slippe og samtidlig være ren. Han hadde lært bit når du vil og slipp når du vil. Selvfølgelig ble dette den store baugen.

Falco viste seg dessuten å ha en enorm kurs-kondisjon og kunne delta på mye. Han var utrulig lettlært men med en sterk vilje var han ikke noen enkel individ når viljen ikke var på samme planet som matmor eller instruktør. En god fight – Det var definitivt noe Falco likte godt !

 

Vi deltok på SL II og III og ble dette året Midt Norsk Mestere i SL III samt Norges Mestere i SL III ! Han presterte sitt beste spor under konkurranse, men på lydigheten kom en masse småfeil som resulterte i at munnvikene til mor begynte å gå nedover, da var det gøyalere å dele apportbukken med dommer Rolf Evensen enn å gå til mor, hun var jo bare sur….. Poengene var nok og Falco besto !

Senere på høsten vant Falco klubbmesterskap i RSP II med opprykk til RSP III. Alle gjennstander i sporet og et meget godt feltsøk. Lydigheten var meget god og under hele klubbmesterskapet var Falco i storslag. Da er det lett å være overmodig, han hoppet fra toppen av  mønen og slo nesten apportbukken og haken direkte i bakken, noe som resulterte i halthet foran.

Optimistisk som jeg var regnet jeg med at dette sikkert var muskulært, men ved undersøkelse i begynnelsen av 2005 viste det seg at Falco opparbeidet store forkalkninger i begge albuledd ! Feil belastning over tid og med en så tung hund som var glad i å hoppe å sprette, setter sine spor. Veterinæren syntes det var bemerkelsesverd  at han i det hele tatt fungert. Hans smerteterskel var helt enorm.  Falco var en tapper gutt med stor glede, han ikke bare gikk, men sprang, hoppet, lekt og trent så fort anledningen bar. Hans freidighet var enorm og så lenge han fikk jobbe var livet topp.

Etter dette veterinærbesøk var Falco’s dager innen konkurranse på slutten. Jeg visste at en hver gang han hoppet fra for store høyder kunne bli fatal for hans albuer, dette gjorde at Falco faktisk KUN 1 gang atter kjørte hele lydighetsprogrammet etter det. Sommeren  2005 tok vi endelig Sch H III tittelen og deretter ble det minimalt med trening gr. C til tross for at Falco ”brant” for en god kamp med figurant !

falco5

Uten tvil var Falco en drøm å jobbe med i lydighet.  Han var på godt å vondt meget lettlært og alltid berett. Under årene har Falco utallige ganger vært prøvehund/ekstra hund på prøver, spesielt på ferdselsprøvelydigheten så fort vi trengte en deltakere. Falco var overlykkelig bare han fikk jobbe, samme med hva.

Mange turer i skog og mark fikk vi sammen. Falco’s beste venn April er nå blitt 10, disse to har opplevd mye gøy å sprell sammen. Begge to er ekstremt gode på å synge og dette har nok berget meg og Inger for elgebesøk mange ganger i skogen og på myr.

Falco var også kongen i hjemmet. Ikke noen tvil. Bortskjemt ja, men ikke uten anledning.  Ex’n min sa bestandig at ”derre hunden trur han e menneske”. Å ja, Falco likte godt å sitte i sofaen å få koz, om det var varmt eller ikke spilt ikke noen rolle. Bare han ble klødd og hadde det deilig. Falco visste tidlig at han ikke var særlig territorial for de utenfor gjerdet rundt tomta, samme hva som gikk forbi eller passerte så provosert dette ikke Falco noe særlig.

En klar favoritt sysselsetning hjemme var å gå under den store edelgranen og ”bli klødd” på ryggen, leike med ball eller sitte i sofaen å få kos…..  Falco kunne sitte hvor som helst bare noen strøk eller klødd på han. Grunnet sitt rolige vesen og det faktum at han var temmelig kresen på mat, ble han fort barna’s favoritt. Først Christer og Christina  og under de senere år, Fredrik’s soleklare ener blant hundene.

Falco.2

Sammen med Christer og Christina vokste Falco opp, en favoritt sysselsetning var å være sammen på barnerommet og ligge å kikke på, å bare ”være delaktig”. Dog hente det at Falco oppsøkte barnerommet allene uten særlig hell, spesielt når beste barbie-dukken var spist opp, da trur jeg han ble skyldig poeng….. Sammen med Christina som ønsket seg en hest, fikk Falco være stedsforetredere og kunne i timevis hoppe over allverdens hinder som hun bygget opp på plenen. Falco kunne gjerne være hest, han var god til sprangridning. I tillegg gikk de lydighet og her er jeg usikker på hvem som lærte hvem….

Under senere år har han vært Fredriks beste venn. Hver helg Fredrik var på besøk var Falco aldri langt unna. Når han på morgenen besøkte Fredrik i sengen var dette dagens høydepunkt, her kunne han ligge lenge, og Fredrik brukte å synge sanger for han. Da lå han på puten og koset seg, her fikk han høre alt fra juleviser , barneviser og selvkomponerte sanger. De fleste handlet om Falco selv. Han lå i fanget under frukost og kikket på alle barne tv program. Koz fikk han massevis av, og da var jo livet på topp!

En annen spesiell sysselsetning til Falco var å kikke på tv. Fulgte virkelig med når han syntes det var noe bra. Best var nok Lassie eller vanlig sprangridning med hester, da kunne han sitte å kikke i evighet. Han hadde også en skrekkfilm som var en video fra et figurantkurs for funksjonsanalyse og k-test, da bjeffet han, styrtet frem til tv og prøvd sitt beste for å komme seg bak tv. Han skjønte ikke hvorfor disse figurer fløy rundt på tv, men at det ikke gikk an å gå frem til dem for å sjekke opp…

Dessuten var Falco den første hunden jeg hatt som virkelig blir kjempe glad med barn på besøk, han sang, ulet og borret seg inn i klær og kropp. I følge Fredrik verdens beste borremaskin……

I tillegg har han nok kunnet gjort en fin karriere som operasangere. Han likte spesielt godt å synge når det kom besøk, men kunne gjerne stemme inn når sirener kjørte på E6 eller når mor ikke ville ta hjemmetelefonen og den ringte å ringte. Da var Falco først i å stemme inn i en sang og det var ikke bestandig så enkelt å få han til å slutte.

 

Falco var også spesielt glad i små valper. Fra 0 – 4-5 ukers alder. Disse kunne han sitte å lukte på i evigheter, snabb, intens lukting og logring med halen. Med ørene rett til værs. Dette likte han godt. Uschi var vel derimot ikke særlig begeistret å behøve dele valpekassen med Falco innimellom, men hun hadde nok ikke noen lyst å ta den kampen. Han fikk ligge der å lukte og kose seg helt til det ble for varmt. Valper i større alder kunne være litt ”ekkel”. Han var særdeles redd om sine framlabber, spesielt den som en gang ble operert på kryss og tvers. Og disse hadde han ikke lyst at valpene skulle bite i. Da kikket han bekymret og gikk rolig unna. Hvis jeg vært på besøk hos noen med valper kunne jeg regne med å bli gjennomluktet i noen timer etterpå. Da satt han å luktet, sniffet og logret i times vis.

Falco var for meg en utrulig støttespillere under en meget vanskelig tid. Uansett hvor vanskelig og kaotisk ting var, så var han DER. Han ga meg absolutt alt han hadde hele tiden og absolutt hver gang !

I noen sammenheng og noen ganger mer enn det jeg klarte av, helt sikkert, men det var bestandig med smil i munnvikene og faenskap i blikket. Aldri med sinne eller aggresjon.

Han var en prøveklut for oss innen RIK sporten, noe han selv og hans resultat ble lidende av, men som mange av oss hatt stor lærdom av. Definitivt, uten tvil, så til tross for alle turer og at alt ikke bestandig var gøy å positivt for hans del, så var gr. C blant det beste Falco visste. Selv med forkalkninger og til tider smerte.  Han var med på mange kurs og ga mange gode instruktører hodebry, med sitt selvsikre vesen og sin stahet. Hans vilje var enormt stor og han kunne være en stabukk uavhengig av hva det kostet….

Falco.13

Etter å ha funnet en naturmedisin med Gluckosamin tilsetning fungerte Falco meget bra. Han trengte sjelden smertestillende og kun i noen få tilfeller ble han gitt medikamenter fra veterinær. Dette gjorde at jeg definitivt ikke forberett meg til å miste min venn så tidlig, han var jo bare så hvitt 8 år gammel !!

Falco ble syk om lørdagen, etter akutt veterinærbesøk vise det seg at han hadde totalt muskelbetennelse i rygg og bakbein og var meget svekket av dette. Hjertet hans jobbet tungt og han var stresset over å ikke ha balanse og styring i sin store kropp. Etter behandling ble Falco raskt likere. Søndagen var han som vanlig og mandagen var han i storslag. Han måtte roes ned med beskjed om at han ikke fikk leke å hoppe som han hadde lyst til. Da tok han noen runder under granen og koste seg med grenene som strøk over ryggen, så var han litt fornøyd selv om det ikke ble noen lek.

Tirsdag kveld ble Falco igjen dårlig og under natten ble tilstanden meget verre. Falco tok sitt siste åndedrag hjemme blant venner og kjente. Dette var definitivt min verste natt noensinne !

Falco ble brakt til veterinær for kremering og samtidlig hadde jeg lyst å sjekke opp graviditeten med Uschi. Spesielt etter en natt som denne, til tross for at det var 2 dager til termin regnet fra første parring, ville jeg få konstatert at alt var ok.

Etter undersøkelse viste det seg at fostervannet var meget grumset og første stadiet til betennelse ble konstatert. Forråtnelsesprosessen var i full gang. Veterinæren var usikker på om det i det hele tatt var liv i valpene. Et akutt keisersnitt måtte til og heldigvis fant vi ut at alle 4 foster var i live og ble berget. Allesammen ser ut å ha klart prosessen bra.  Men dette var i siste liten. Det var ikke sikkert valpene hadde klart seg lenge til, sannsynligheten for at de vært døde allerede samme kveld var stor, i følge veterinæren.

Hadde Falco ikke blitt syk denne dagen hadde nok ikke valpene overlevd og kanskje ikke Uschi heller, det er i alle fall sikkert…..

Tankene nå går til Falco, som gitt liv til de små valpene etter Baccus og Uschi. Hadde ikke Falco “ofret” seg hadde nok disse små vært borte…..

Vet ikke om det føles som en direkte trøst, men det passer godt inn på hvordan Falco var. Han kunne være uselvisk som bare juling når det passet han selv. Og småvalper var noe av det beste han visste. Helt klart!

Hadde Falco fått et valg så hadde han nok sett til at disse små fikk sjansen til et godt liv…..  kanskje var det akkurat dette som skjedd, hva vet jeg.  Kanskje han leverte ”stafett-pinnen” videre til disse småttisene. Falco selv fikk avslutte sitt liv før plagene i albuene ble for store, han var fortsatt i fin form og smerte var for han noe man bare skulle riste av seg. Hans lekelyst og livslyst var fortsatt helt topp og han slapp å føle seg handikappet. Det er i alle fall en  meget stor trøst.

Han er nå på de ”evige jaktmarkene” og der regner jeg med at han er i sitt ESS. Her har han selskap av gode venner og slekt, og selv om man ikke kan trene gr. C her, kan han nok finne på mye annet gøy å holde på med. Fantasien hans har bestandig vært på topp!

Savner han som bare den  og det kommer neppe å forandre seg med det første!

Farvel min store herlige vidunderlige gutt, selv om det føles som om hjertet mitt skulle briste, så vet jeg at vi møtes igjen etter hvert.

 Stor klem fra matmor

Sch H I IPO I Bidja’s Chezco

chezco2

En av avd. Nordenfjeldske’s største og første “prøvekluter”  innen RIK er død. Sch H I IPO I Bidja’s Chezco sovnet søndag 18/4 inn stille hos veterinæren. Noe som startet med en “enkel øreoperasjon” utviklet seg til alvorlige problem.

Det var med et utrulig tungt hjerte som Kjersti, Odd, Annett og Geir tok farvel med Chezco.

Chezco startet tidlig sin RIK karriere på det første grunnkurset som Danske Søren Iversen hadde i Trondheim. Vi var alle sjarmert over den 10 uker gamle valpen som hang i skinnfillen som om han ikke gjort annet.

chezco_overfall

Chezco har vært med hele veien og er en av de hundene som utviklet våre figuranter og gitt oss en masse kunnskap. Selvfølgelig har også dette preget hunden i det at vi prøvd både kreti og pleti, men sine begge ene’r prøver har han avlagt med glans og kan også stoltsere med 3:e plass i Schützhund I på første Schützhund NM og 2:e plass i Sch H I 2004.

chezco_bevokting

Chezco har også vært nabolagets store “gulle-gutt” med sitt vinnende vesen og sitt utrulig fine gemytt har han vært en meget god ambassadør for Schäferhunder generelt.

Han har også vært en god venn og støtte til sin matmor Kjersti under alle tider, men enda hatt litt over til sin “reserve-far” Odd.

Vi ønsker alle Chezco en god reise til de evige jaktmarker. Der han garantert springer rundt og kozer seg.

Farvel vennen, hils alle kjente.

STOR KLEM …

Varg (Pema`s Esko)

         

Varg med armen

 

Det er nå snart fire uker siden Varg tok sitt siste åndedrag under en weekend tur til familiens hytte på nord Torpa. Hans død kom overraskende og jeg har vært nødt til å få det hele på litt avstand for å kunne motivere meg til å skrive de siste og meget fortjente ord om min kjære Varg. Det eneste som er sikkert med livet er at vi skal alle dø, det hele kom bare så til de grader overraskende.

Varg (Pema`s Esko) ble født 9 september 1994. Omtrent på samme tidspunkt var jeg ute etter en erstatter for min gamle tjenestehund, Tjico. Tilfeldighetene gjorde at jeg kom over Varg. Vi var på treningssamling i Sverige hos Varg`s oppdretter, Martin Bergstrøm. Martin er politimann og en oppdretter som har sans for ekstreme kvaliteter hos hunder. Mange tjenestehunder kommer fra Martin.

Martin hadde nettopp solgt et valpe kull etter Conny Wallgrabben og Hindenz Bronson, men hadde fortsatt to valper tilbake. Disse ville han egentlig ikke selge, da han hadde tatt disse av til seg selv for å utdanne dem og selge dem som voksne. Jeg må innrømme at jeg på dette tidspunktet kunne svært lite om valper og til tross for dette lot jeg meg imponere av søkslyst, undersøkelsesfunksjon og driftsanleggene på disse knappe 8 uker gamle valpene.

Jeg hadde vært på utkikk etter hund lenge og bestemte meg straks for å legge inn et bud på en av valpene. Dette ble ikke så enkelt da Martin ikke ville selge, men etter en uke ringte han meg og vi gjorde en avtale. Varg`ern ble min og dette gjorde utslaget for min hundefaglige karriere i IPO/SchH.

Straks etter at vi fikk Varg i hus oppdaget vi hans ekstreme kvaliteter og interesse for alt som var i bevegelse og kunne bites i. Det er nå snart 10 år siden jeg fikk han i hus og jeg har ikke sett noen hund verken før eller siden med større intensitet i byttedrift. Dette gjorde Varg svært lett å trene og i en alder av 1 år hadde vi inne hele tjenestehund programmet til Securitas. Varg`s egenskaper innenfor tjeneste gikk det gjetord om.

På dette tidspunktet viste vi lite om IPO/SchH og det var først etter at jeg traff Conny Anderson og Ole Moselund at min interesse begynte å dreie seg om dette programmet. Hvordan de trente hund nede på kontinentet viste jeg, da vi så tidlig som i 1993 hadde Mons Pedersen fra Danmark på besøk, men vi viste ingenting om prøveordningene.

Selv hadde jeg gode resultater å vise til med min forrige hund, da jeg var to ganger Norges mester for hunder i sikkerhetsbransjen og fjerde beste hund i bitearbeid i nordisk mesterskap for vekterhunder etter svenskenes prøveordning. Til tross for dette: Gruppe c iht IPO/SchH var noe helt nytt og alt måtte læres om igjen. Jeg gjorde faktisk ikke framskritt før jeg nullstilte meg.

Det er derfor ingen hemmelighet at Varg ble en prøveklut for all verdens treningsmetoder og spesielt i gruppe c.

Det forunderlige med Varg er at uansett behandling så stilte han opp ! Fra oppbinding og aggresjoner, til Raisers konflikter og tvang, til Gottfred Dildai sine metoder…Varg var med på alt. På godt og vondt. Denne substans og erfaring var og er nødvendig. Alle i vår treningsgruppe har hatt nytte av dette for i dag vet vi hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Likevel må jeg i ettertid innrømme at noe av dette nok var unødvendig, men vitebegjær har sin pris og denne er det ikke bare hundeføreren som betaler.

Vargsint

At vi skulle satse på SchH ble imidlertid fort klart og Varg var den første norske hund til start i dette programmet. Først til IPO I-II og først til SchH III . De to førstnevnte i Sverige og sistnevnte på Ekebergsletta i Oslo. Tror dere folk hadde noe å snakke om ? Om han dærre Gjersvik og hunden hans som hadde vært til start først og FØR sporten var offisielt godkjent av NKK !!!!!J

En episode kommer jeg aldri til å glemme og det er NKK `s innføring seminar på Våler. Ledelsen i FK for RIK hadde hørt om at jeg og Varg hadde klart IPO I i Sverige og ville gjerne engasjere oss som demo ekvipasje under seminaret. Dette sa vi straks ja til og gav oss i veg til Østfold. Så lite viste vi og så liten kunnskap hadde jeg om det organiserte hundemiljø….

Under en sosial anledning på ett av rommene brukte en sentral tillitsvalgt meget tid på å fortelle hvor illojalt det var av undertegnede å starte før andre hadde fått anledning og hva konsekvensene for meg burde være. Jeg var til stedet i samme rommet og vedkommende viste ikke på det tidspunktet hvem jeg var. Livet har lært meg at alt er mulig i hundemiljøet og det finnes ingen grenser for patetiske mennesker. Nok om det !

Varg ble også tjenestehund i HV med fullt program og alle øvelser. Dette er også en morsom historie å se tilbake på for da Varg skulle godkjennes på forsvarets hundeskole var det ingen av instruktørene som ville stå figurant under skyddsen. Alle var syke….hadde vondt i ryggen…i hodet…eller et eller annet ! Varg`s bevoktninger og bitt var også noe det gikk gjetord om.

Til slutt var det en av instruktørene som ble presset til å stå. Meget motvillige, iført skuddsikker vest og polstret på armer og bein, utførte han de momentene som inngikk i programmet. I ettertid kan man vel lure på hva de trodde ? At det var en hannløve jeg hadde med meg ?

Jeg og Varg vant aldri de store konkurranser selv om man i ettertid må registrere at han var en meget merittert hund som var med på meget. Fra at vi ble stoppet under vårt første VM i 1999, til manges glede….til at vi fikk vår oppreisning året etter i Sveits. Nr 14 i FCI VM, neste beste spor og beste nordiske resultat i år 2000.

Det som til slutt gav meg og Varg uttelling var ikke at vi var de dyktigste, hadde best treningsmuligheter eller at vi mottok mye hjelp. Vår uttelling fikk vi fordi vi aldri gav opp. Det å gi opp var aldri et tema. Kun mer og bedre trening !

Både innefor spor, lydighet og gruppe c har erfaringene med Varg tilført meg svært mye. Derfor har også utdanningsveien til Storm og Bima vært mye kortere. I tillegg har de begge poengmessig gjort det mye bedre enn Varg, selv om Varg nok var en mye bedre hund enn begge disse to.

Metodene gjør mye !

Når Storm, Bima, Varg`s barn og barnebarn klatrer på pallen, kan man sende den gamle hunden en vennlig tanke. Det er erfaringene med Varg som faktisk gjør dette mulig. Barn og Barnebarn vil høste ære og berømmelse, det er jeg helt sikker på. I tillegg er det et faktum at regningen har Varg`ern betalt !!

Ingen hund har gitt meg større glede enn Varg og mang en figurantnisse har lært å figurere av nettopp han. Til slutt døde han som han levde. For sin herres hånd på hytta på nord Torpa.

 

Odd-Ivar

Kennel Oddvarg på besøk hos Slovakia Working Dog Companie 2007

 

 

Helt siden Bert fikk sin hund Crash fra dette firmaet og jeg fikk høre om både deres oppdrett, testsystem og metoder for trening av unghunder for polititjeneste, har jeg hatt lyst til å besøke dette firmaet. Her må det være noe å lære for folk som har ambisjoner og fremtidsplaner for sitt oppdrett.

Da jeg sist var i Belgia for å kjøre opp Cantona før VM, gjorde vi en avtale med eieren av dette firmaet om at vi kunne komme på besøk mens vi var i Slovakia for WUSV VM 2007. Avtalen ble gjort av vår bekjent Roger Peeters. Han er pensjonert politimann og bor i Belgia. Han oppgave er å supplere firmaet med kontakter og unghunder. Det var også han som kom over Crash og sørget for å få han til Belgia og til Bert. Denne hunden fant de for god for ordinær polititjeneste og ønsket han heller ut i avl. Denne hunden døde like for VM som en følge av forgiftning. Jeg har aldri sett en mer driftssterk og belastbar hund noen gang. Bima skulle etter planen pares med denne.

Litt fakta opplysninger: Slovakia working dog Compani har i løpet av de siste 18 år levert 2500 halvtrente unghunder til politiet i USA og Canada. De tester årlig ca 2000 unghunder og av disse er det ca 8-10 % som blir tatt inn til trening. I fjor leverte de 185 hunder, og de har som mål og levere mellom 10 – 20 hunder hver måned for å ha til utgifter og det daglige brød.

Dette landet var fra tidligere kjent for svært godt oppdrett av schæferhunder og kommunismen gjorde også sitt for å beskytte oppdrettet. Ingen kom inn og ingen kom ut. Etter kommunismens fall og grensene ble åpne ble svært mange av de riktig gode avlshunder kjøpt opp av vestlige oppdrettere og investorer. Ett ikke så kapitalsterkt folk så mange ganger ingen annen utvei enn å selge. Slik er det på mange områder. Jeg har selv vært sikkerhetssjef i Latvia og historien er omtrent den samme. Slike land blir ofte utnyttet av vestlige investorer som kun ser etter muligheter for egen kortsiktig profitt.

Etter kommunismens fall ble det etterhevert svært vanskelig for oppdrettere å finne egnende avlsdyr i sitt eget lang. Daglig leder av Slovakia Working Dog Companie fortalte også at schæferen som en følge av dette i dag fremstår som meget svakere enn hva som var tilfelle for 15 år siden. I tillegg til at de gode avlsdyrene mangler, har interessen for sportshunder som i for stor grad er avlet på førbarhet og det dype grepet, gitt oss en svakere hund. Godt at noen er enig med meg i det.

Det er min påstand at kun en prosentandel av de deltakende hunder i ett VM kunne vært tjenestehunder av det kaliber vi fikk se og feilslått avl er den vesentligste faktor. Miljø og treningsmetoder er også faktorer av betydning.

De fleste hundene som trenes kommer fra eget eller samarbeidspartneres oppdrett og er blandinger av schæfere og maller. Daglig leder har to hann hunder i avl. En renraset schæfer som i følge ham har svært gode drifter, men mangler litt på belastbarhet og denne pares hovedsakelig med malle tisper med ekstreme drifter, men som mangler litt på førbarhet. I tillegg har han en blandingshund som pares med alt mulig. Begge parer flere ganger i uka. Oppdrettere som bruker disse i avl betaler ikke for parringene, men avtalen er at de beste valpene skal tilbake til hannhundeier for trening og videresalg.

Hundene tas inn til test i en alder mellom 9-12 måneder og testen gjøres på følgende måte:

Hundeføreren gir hunden til en instruktør som setter på en munnkurv. Deretter løfter instruktøren hunden opp og holder den i begge armene i noen sekunder. Når hunden settes ned tas munnkurven av og instruktøren engasjerer hunden til en kamp lek med et jern rør. Hunden skal raskt engasjere seg i leken og når den biter i jern røret skal bittet være dypt, fast og rolig. Instruktøren løfter deretter hunden opp fra bakken mens denne henger fast i jern røret. Dersom hunden ikke engasjerer seg eller løper tilbake til hundeeieren avbrytes testen. (Se video)

 

Deretter prøves hunden i søk i miljø. Jern røret kastes inn i en varebil bak en hundekasse. Når hunden slippes skal den raskt ta opp søket og den skal være upåvirket av miljøet. Når den finner jern røret skal den raskt engasjere seg i kamp om dette med instruktøren.  (Se video)

 

Testen utføres flere ganger og i flere miljø. Hundene må være upåvirket av alle miljø før den tas inn i trening. En hund vi så klarte alle miljø i bakkehøyde, men hadde litt høydeskrekk. Da den ble sendt i angrep på en person som sto oppe på taket til en bil, brister denne i motet og klarte ikke å fullføre angrepet. Denne hunden ville de trene i 6-7 dager og dersom den ikke viste forbedringer ville den bli tatt ut av programmet. (Se video)

 

Siste del av testen er at hunden skulle bite en figurant i hel drakt. Betingelsen er at ingen av disse hundene skal være stimulert med biterulle eller skydds arm før de starter denne treningen. Oppfatningen er at dette vil være å gi hundene for meget hjelp og det vil da være vannskeligere og vurdere hundens karakter, eventuelle brister og kvaliteter.

 

Hundene settes i oppbinding sammen med 5-6 andre hunder. En figurant iført hel drakt stimulerer hundene med hets lyder og truende kroppsholdning, samtidig som det kastes en ladning med 4-5 kinaputter i området foran hundene. Dog ikke nærmere enn 8-10 meter. Disse eksploderte samtidig som figuranten startet sitt arbeid. De hundene som engasjerte seg kraftig og forsvarte seg mot figuranten med å feste et dypt og kraftig bitt i hel draken gikk videre til trening.  De hundene som ikke engasjerte seg skikkelig og på stram line får ikke tilbud om noe bitt og testen avbrytes. Disse trenes da ikke videre. For ordens skyld: Alle de seks vi så besto testen og hadde åpenbart gjort dette før da dette også er en vesentlig del av treningen.  (Se video)

De hundene som består denne testen settes umiddelbart inn i trening for å bli politihunder. De trenes da i angrep, søk etter narkotika og sprengstoff. Ingen konkurransemessige momenter eller øvelser, kun oppgaver med operative relasjoner. Hundeskolen hadde egne bygg og anlegg til disposisjon for slik trening. Søk etter personer avsluttes alltid med et angrep og bitt i hel drakt. Alle mulige tenkelige situasjoner som hundene kan oppleve i tjeneste i verdens mest hardkokte kriminelle miljøer.

Etter ca 2 måneder med grunntrening selges hundene videre og som regel kommer disse til en hundeskole i USA som trener hundene videre til neste nivå. Dette tar også ca 2-3 måneder før politimannen som skal ha hunden overtar treningen. Dette skjer som regel også på den hundeskolen i USA og denne treningsperioden er mellom 6-8 uker. Språkmessige problemer og dårlig tid gjorde at vi ikke helt fikk tak i hvor dette er i USA. Deretter settes hundene ut i operativ tjeneste. Dvs at i en alder mellom 16-18 måneder utfører disse hundene operativ polititjeneste.

I all hovedsak er godkjenningsordningen svært enkel og den stiller størst krav til hundenes mentalitet og kompromissløshet i alle situasjoner. Jeg innrømmer at noe av den treningen vi så med voldsomme belastninger på hunder som ikke er mer enn 9-12 måneder var også for meg i voldsomste lager. Likevel må vi huske på at disse hundene skal bistå politifolk med å fange livsfarlige personer i svært ung alder og dette krever sitt av hundene. Klarer de ikke denne treningen klarer de heller ikke tjenesten. (Se video)

Det hører også med til historien at alle disse hundene hadde noe labradoraktig sosialt over seg. Hunder med fører aggressivitet ville de ikke ha og det var også noe som de tok hensyn til i sin avl.

Kun hunder som skulle til Canada ble trent i spor og til dette ble det kun benyttet renrasede schæferhunder. Oppfatningen er at dette er de beste sporhundene. Godkjenningskravet er at hunden skal spore en person i over 10 km,  og sporet skal utarbeides i et tempo som er litt fortere enn en person går eller småspringer.

 

Alle de norske tilstedeværende ble svært imponert av disse sosiale og voldsomme unghundene.

Jeg føler meg svært sikker på om at disse hadde vært testet etter vårt nordiske testsystem ville de fått svært positive karakterer på nerver og sosial kamplyst. Det er for meg helt tydelig at dette er de viktigste faktorene i dette oppdrettet i tillegg til andre mer åpenbare og vanlige faktorer.

De fleste hundene kom fra eget oppdrett, men de kjøper også hunder av andre oppdrettere og samarbeidspartnere. Mange av disse er tidligere politifolk som har et slikt engasjement som ekstrainntekt i tillegg til pensjon.

Jeg tror også at de oppdrettere som leverer disse unghundene bruker meget tid i ung alder på miljøtrening og dette gir dem en god substans av erfaring for den senere treningen. Å få folk til å utføre dette omfattende og krevende arbeidet er trolig ikke så vanskelig da dette er et ikke så rikt land. Mange har trolig en liten biinntekt med å levere slike hunder. Vi fikk også høre om folk som solgte sine hunder rett og slett fordi de ikke hadde penger til bensin for å kjøre til hundetrening.

At det er mye arbeid med en slik hundeskole er åpenbart. I tillegg er det også god butikk. Hundene selges for 3-4.000 Euro for stykket og det er mye penger i et land hvor man kan kjøpe et kjempegodt måltid på en restaurant for under 100 NKR.

Det var et trivelig og lærerikt besøk som gav meg noen ideer om hva jeg selv skal prioritere i mitt oppdrett. Å avle gode sportshunder og gjøre mitt oppdrett kjent var Oddvarg sitt første mål og dette har vi også nådd. Neste mål er å bringe tilbake karakteren på schæferhunden. En labrador som blir en samarbeidsvillig ulv når man trykker på de riktige knappene. Tiden får vise.

 

Se mer på Slovak Working Dogs

 

 

Odd-Ivar

 

Avansert sportrening del 2

Av Odd-Ivar Gjersvik

Sporing av ID fert

Som jeg tidligere har påpekt vil trening på hardt underlag gjøre at hundene blir gode til å spore på ID ferten og dette kan senere bli et lite problem for oss dersom hunden mister denne forutsetningen. Det er vitenskapelig bevist at dersom en hund mister en forutsetning (for eksempel ID fert eller brukket vegetasjon) vil hunden lett kunne spore videre på en annen forutsetning, men bare dersom den første forutsetningen IKKE er 100 % generalisert som hovedforusetning.

Jeg har selv deltatt i konkurranser hvor store nedbørsmengder gjorde det svært vanskelig for 70 % av deltakerne. Det som mange ofte er svært forundret over er at det ofte er de eldste og mest erfarne hundene som sliter mest og en kan spørre seg hvorfor ? Det er min klare oppfatning at dette kommer av at de eldste hundene har generalisert ID fert som den eneste riktige forutsetning til å spore og derfor lettere gir opp når de mister denne.

Yngre og mer uerfarne hunder vil lettere prøve de andre forutsetningene og kan derfor klare seg igjennom.

Hvordan trener man så dette ? Det viktigste er å trene alle klimatiske forhold, til alle døgnets tider og når nedbørsmengdene er særlig store. Det siste er svært viktig.

De fleste utøverne av brukshundsport som har gode resultater med hund etter hund, nedlegger svært mange treningstimer i sine hunder. Det er derfor særlig viktig å hele tiden lage variasjoner som gjør at hunden hele tiden må konsentrere seg og finne løsninger etter hvert som det dukker opp problemer med ulik vanskelighetsgrad. Hvis vi ikke gjør det, vil hunden ofte generalisere en enkel forutsetning for å spore.

Slik er det naturligvis med alt ! Min gamle hund er trent til å rundere med bringkobbel og melder også på døde gjenstander, men bare dersom disse ligger på bakken. Henger de i et tre eller står oppreist er de på en måte ikke med. Dette er ikke noe vanskelig problem å løse, men et svært godt eksempel på at treningen har vært for stereotyp. Hunden vil helst finne levende mennesker som ligger på bakken da erfaring over tid har lært ham at disse er morsomst å leke med. Dvs levende mennesker og døde gjenstander på bakken er generalisert som de elementene i runderingen det har noen hensikt å finne.

Jeg tror svært mange av leserne har erfart det samme.

Lydighet i sporet

Kan vi stille krav til våre hunder i sporet og i så fall hvordan skal dette gjøres ? Dette finnes det svært mange meninger om og mange er nok av den oppfatning at man aldri skal “ta” hunden i sporet. Jeg har selv sett hunder som er så belastet under sporgangen at de går med halen mellom bena, livende redde for å gjøre noe feil. Jeg har også sett hunder som går 3 vinkler helt perfekt, går 1 meter over den siste og legger seg deretter ned, klar til å ta i mot “ubehag”. Slike metodevalg skal vi ta 100 % avstand fra og dette har ingenting med hundedressur og gjøre, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav til våre hunder i sporet !

Selv foretrekker jeg å vente til hunden er voksen og har etablert stor forståelse for sporgangen, i tillegg må hundens prestasjon i lydighet være på et slikt nivå at den er kjent med “”krav” og forstår hva krevende stemme betyr.

Jeg introduserer kravet under sporgangen og i første omgang ALDRI om hunden er utenfor eller på tur ut av sporet. Selve hensikten med kravet er å få hunden til å søke mer intensivt og konsentrert.

Når hunden har startet sporgangen og er kommet ordentlig i gang bruker jeg høy og krevende stemme, kommando “søk” !! I denne sammenheng sporer jeg med en line som ikke er lengere enn 3 meter og er derfor svært nærme hunden under kravfasen. Kommando gjentas flere ganger etter hverandre og jeg merker at hunden søker mer intensivt, konsentrert og ofte med litt høyere tempo. Dersom hunden forstår kravet vil du høre at intensiteten i inn sug og utblås økes. Du skal også forsterke adferden med å legge en ball eller en annen forsterker i sporet noen meter etter at du starter kravfasen. Kravet blir da positivt forsterket og minnesbildet av forsterkeren gjør at hunden øker intensiteten i utblå og innsug.

Etter noen repetisjoner vil du merke at hunden reagerer positivt på “kravet” og får en flottere utstråling i sporgangen.

Når skal vi så bruke dette kravet under konkurranser ? I IPO/SchH har du lov til å komme med oppmuntringer til hunden i sporet, selv om det er svært sjelden at hundeførerne benytter seg av dette. Dersom sporet ikke er bedømt kan du selvfølgelig gjøre hva du vil.

Når hunden har forstått at kravet betyr at den skal søke mer intensivt kan du benytte dette i vanskelige partier, hvis hunden er sliten eller får sportap. Dette er også en fin måte å øke hundens sporkondisjon.

Misforstå meg riktig ! Det er fult mulig å øke hunden intensitet i sporet under sporgangen uten å stille krav til den. Effekten er bare ikke fult den samme.

Du kan for eksempel oppmuntre hunden til å søke mer intenst like før den finner forsterkeren og du vil på denne måten få en hund som reagerer med hurtigere innsug og utblåsning.

Kun positivt forsterket. Bakdelen kan ofte være at unden da også øker tempo og av den grunn går lengere over vinkelen før den oppdager det.

Kort sagt: Begge deler har en ønsket effekt !

 

Konkurranse om sporet

Hundene konkurrerer om nesten alt mulig. Er det da mulig å benytte deres vilje og store interesse for å konkurrere, i dressursammenheng ? Selvfølgelig er det det. I alle disipliner om fantasien strekker til. En politimann jeg kjenner lærte alle sine hunder å rundere med å sende dem ut på rundering sammen med gamlebikkja. De konkurrerte om “slasken”og ble gode tjenestehunder av slikt. Politimannen ble for øvrig både norsk og nordisk mester for politihunder. Det samme gjør vi i skyddsdressur dersom en hund har særlig dårlig bitt, bare på en annen måte.

Under sportrening er det nok at 2-3 hundeførere sporer samme spor og avløser hverandre. De hundene som ikke sporer går bak eller ved siden av den hunden som sporer og slipper ikke til før det er deres tur. Motivasjonen for å spore øker betraktelig og hundene blir svært intensive når det blir deres tur og de blir satt på.

Det vi her skal huske på er at i all hovedsak ønsker vi at hunden skal bli mer intens i selve sporgangen, mens det vi oppnår kan mange ganger være at hunden øker tempoet i noen grad.

Dersom dette er ønskelig er det greit nok, men for mange kan det lønne seg å også ha noen godbiter i slike spor. Dette vil holde tempoet nede.

 

Sporing av sykkel

Kan hunder spore biler eller andre kjøretøyer ? Dette er det mange teorier om og jeg kjenner konkrete eksempler på at hunder har gått spor etter personer som har forsøkt å flykte fra åstedet på sykkel. Jeg har også sett hunder som har sporet en bil. Hunder kan imidlertid IKKE spore svevende mennesker. Dette er det gjort mange forsøk på og det kan fastslås at dette er ikke mulig, selv om mennesket svever kun få cm over bakken.

Det kan synes som om at dersom det er et menneske involvert (syklisten) og noe har vært i bakken, (hjulet) kan hunder med gode forutsetninger følge dette sporet. Om dette er noe alle kan lære skal jeg la være usagt, men jeg tror at de hunder som lærer dette har særlig gode genetiske forutsetning for sporing.

Beste måten å trene dette på er å la sporleggeren gå 50-100 meter spor, for deretter å sette seg på sykkelen og sykle av gårde.

Hunder som er intensive i sporingen vil forsøke alle muligheter når de kommer til det stedet hvor sporleggeren har satt seg på sykkelen. For noen er det helt naturlig å umiddelbart ta opp og forfølge sykkelsporet, andre trenger mer tid eller løser ikke oppgaven i det hele tatt.

Dette er en oppgave hunden i all hovedsak må løse selvstendig uten at hundeføreren griper inn verken for å rettlede eller korrigere. Om hunden i denne omgang forsøker å løse oppgaven på overvær, med å svømme i sporet eller sporer med høy nese, er dette noe som vi i denne omgang må akseptere. Dvs at du kan avansere i sporet selv om hunden ikke sporer 100 % nøyaktig.

Det er viktig å huske på at dette er et tjenestemessig moment hvor hensikten er å få tak i gjerningsmannen. De hunder som lærer dette fortest er de som har etablert forståelse av at det er mennesket de er ute etter og ikke godbiter, gjenstander eller kong. Slike hunder gir heller ikke opp så lett, men forsøker alle muligheter for å komme til slutten og “julaften”.

Det er derfor min oppfatning at hunden skal få løsning på å finne sykkelen og sporleggeren sammen og at sporleggeren ikke skal forsøke å bevege seg til fots når han først har satt seg på sykkelen. Hunden må lære at med å følge de nye forutsetningene oppnår den resultat og finner mannen i enden.

For hunder som tar opp sporet naturlig, sikkert og som sporer i selv sporkjærnen er det fult mulig å forsterke sporet med å slippe en kong el. lignende mens man sykler.

Dette skal man i starten være svært forsiktig med da hunden kan finne forsterkeren under sterk “svømming” etc og dermed forsterke feil adferd. Jeg tror at hovedregelen bør være at hunden skal finne mannen og sykkelen sammen, for deretter å forsterke funnet på en eller annen måte.

 

Gjenstands markering og problemløsninger

Som jeg tidligere har påpekt er gjenstands markering den enkleste og sikreste måten å finne gjenstandene på. I tillegg er denne markeringsformen særlig lite energikrevende.

Vi kan imidlertid støte på noen problemer underveis og de meste vanlige er disse:

  1. Hunden legger seg på gjenstander som ikke tilhører sporet.
  2. Hunden legger seg feil.
  3. Hunden legger seg for tidlig. (1-2 meter før gjenstanden)

Som jeg har påpekt tidligere er det lettest å lære hunden nye ting når den er ung og hjernen er mest mottakelig for nye inntrykk.

Mange som starter med godbit innlæringen ved 2-3 måneders alderen blir meget imponert over hvor raskt dette går og når hunden er blitt 6-8 måneder vil man gjerne legge inn dekk markeringen. DETTE ER FEIL !!!

I tillegg er det hovedårsaken til at hunden senere markerer på gjenstander eller naturelementer som tilfeldigvis ligger i sporet.

Vi skal her huske på at å lære valpen å legge seg på en gjenstand er gjort på et øyeblikk, men å etablere forståelse for at det kun er de gjenstander som tilhører spor leggeren tar naturligvis mye lengere tid. For den del….jeg har sett valper som i 8 måneders alderen legger seg på alt mulig. Det er derfor svært viktig å forholde seg til at avslutningen hele første leveåret skal være et depot i enden av sporet. Gjenstander skal ikke være med. Etter at hunden er blitt 12-15 måneder kan vi gå over til å legge en boks med godbiter i enden. Denne lærer hunden å spore opp til og den må legge seg for at vi skal åpne boksen og la den spise. Dette skal gjentas. Mange ganger. Storm er snart 3 år og enda har jeg dette med i treningen.

En annen vesentlig ting med denne boksen er at vi aldri vil få problemer med at hunden legger flere meter før gjenstanden. Dette skjer selv i store internasjonale konkurranser.

Hunden får gjenstanden på synet eller overvær og legger seg, den har ikke tilstrekkelig forståelse for at den må legge seg korrekt over gjenstanden for å oppnå forsterkeren og dette kan fort bli et problem.

Det er enkelte hunder som går korrekt opp til gjenstanden men legger seg for tidlig. Dvs med gjenstanden 10-20 cm i framkant av labbene.

Dette har i all hovedsak med at vi kanskje har gått litt fort frem eller avsluttet bruken av boksen for tidlig. Dette kan imidlertid løses med enkelthet.

Beste måten å løse dette på er å forsterke gjenstanden med å legge et lite depot med godbiter 10 cm bortenfor gjenstanden. På denne måten lærer hunden at den må helt bort og over gjenstanden med munnen for å komme til godbitene. Hunden ligger da helt perfekt og du kan ytterligere forsterke med å slippe flere godbiter på gjenstanden mens hunden ligger der.

En annen måte er å benytte ball eller kong som gjenstand. Hunden vil gå helt opp til forsterkeren og du kan da kommandere “dekk” el lignende. Når hunden ligger kan du gå opp og starte en lek med forsterkeren. NB ! Det er kun hunder som har etablert god lydighet som kan utføre dette !J

 

Motargumentene til godbit innlæring

Jeg tror de fleste av leserne har registrert at det blant eldre hundeførere er en etablert skepsis til godbit innlæring. Jeg har oppfattet bare i løpet av siste år at denne trenden er i ferd med å snu og at flere og flere gamle hundefolk også tar i bruk dette metodevalget.

Vi skal her huske på at hundefolk er i hovedsak konservative og at vi har en etablert og ubegrunnet frykt for å lære oss nye ting. På en annen side: if something ain’t broke, don’t fix it ! For mange hundefolk som har tuftet sin suksess på metoder som fungert i alle tider kan det også virke totalt meningsløst å forsøke nye ting eller endre oppfatning av metodevalg.

Problemet er bare at dette er svært lite utviklende !

Et argument jeg ofte møter er at metoden er alt for nyansert og tidkrevende. Det er nok også riktig, men det ferdige resultatet blir også bedre. I tillegg trenger man ikke å slite med problemløsninger hele hundens karriære og det er det svært mange unge hundeførere som gjør. Et annet argument som jeg også ofte møter blant tjenestehundeførere er at dersom enn benytter godbiter kan noen med vilje forgifte hunden under sporgangen.

Jeg har aldri hørt om noe slikt tilfelle, men det kan likevel tenkes at dette kan skje.

Det er likevel min oppfatning at det er minde sannsylig at en hund som er trent etter

godbitprinsippet blir forgiftet enn en annen.

Hvorfor ? Når hunden har lært dekkmarkeringen legges denne inn på godbitene. Dette har jeg gjort med alle mine 3 hunder og krever kun en treningsøkt ! Deretter kan det læres og avlæres etter behov. Hunden rører da ikke godbiten før den får lov. En hund som er trent opp til å apportere kan likegjerne ta opp kjøttstykket, tygge på det eller bære det tilbake til hundeføreren. I begge tilfeller kan den bli forgiftet.

 

Avsluttning

Hensikten med disse artikler er å gi hundeførere, unge som gamle, et alternativ til det metodevalg de benytter eller har tuftet sin suksess på.

Jeg tror at med større åpenhet rundt metodevalg vil misforståelser og rykter få mindre gjødning. Metodevalgets grunnprinsipp er så enkelt at folk totalt uten hundefaglig kompetanse, ja selv barn kan utføre dette uten noen særlig hjelp eller veiledning.

Etter hvert som hund og fører etablerer læring vil jeg anbefale at man går sporkurs hvor disse prinsippene gjennomgås og man får se andres reultater og problemer.

Enn vil da se tingene i et større perspektiv og mulighetene for å gjøre feil på et senere stadie reduseres.

Lykke til med treningen.

 

 

Odd-Ivar Gjersvik

Avansert sporing del 1

 

Av Odd-Ivar Gjersvik

Hva mener vi med avansert spor ? Hvilket nivå eller hvilken vanskelighetsgrad er det når vi trener avansert ? For noen år siden var jeg deltaker på et kurs i avansert spor på Hundeskolen i Sollefteå. Kursets leder åpnet da for en debatt rundt dette og kommentarene til ordet “avansert” var mange. Det er tydelig at her finnes det mange oppfatninger. For enkelte kan avansert spor ha noe med lengde, alder, antall gjenstander, underlag skifter å gjøre. For andre er det avansert nok når spor leggeren har lagt et skogspor på 300 meter, med to vinkler og samme antall gjenstander. Gjerne et spor hunden har gått før, med de samme gjenstandene. J

For meg har avansert spor med å gjøre at vi prøver ut hundens grenser samtidig som vi utvikler den. For å få til dette må vi øke vanskelighetsgraden både i underlag, vinkler, type av gjenstander, temperatur, vind, nedbør, og alle variabler som kan prøves. Dette må gjøres på en slik måte at hunden har en rettferdig mulighet til å klare seg igjennom. Å legge opp en oppgave som er umulig er ikke vanskelig i det hele tatt, det vanskelig er å planlegge treningen samtidig som vi tar hensyn til hundens utviklings trinn i utdanningen. Kjenne rekkefølgen i utdanningen. Det er dette som for mange oppleves som krevende og det er her vi vil skille klinten fra hveten i de store mesterskap.

Jeg har tidligere vært av den oppfatning at vårt Nordiske klima, lange vinter og korte sesong gjør at våre hunder blir dårligere enn hundene fra land med bedre klima. Dvs klima som gjør at de kan trene spor hele året. Her har jeg revurdert min oppfatning. Er det ikke litt rart at ekvipasjer fra land med særdeles gode klimatiske forhold for sportrening, mange ganger kommer kun til første vinkel i internasjonale konkurranser, dersom sporet har høyere vanskelighetsgrad en normalt, på grunn av tørke, vind, nedbør eller andre ting. ?

Svenskene derimot kommer alltid gjennom. Jeg har erfart at vårt krevende klima og korte sesong KAN være en styrke for våre hunders utdanning dersom vi trener riktig. Vi kan aldri ta noe for gitt ! Det er dette som er Murphys lov: “Det som kan gå galt går galt” ! Det gjelder i høyeste grad hundedressur og konkurranser.

 

Sporing på hardt underlag

Det er min erfaring at for å utvikle våre hunder i spor må vi også utvilke og trene dem til å spore på hardt underlag. Hvorfor ? I konkurranser sporer vi aldri på grus eller asfalt, kun overgangene mellom to underlag er hardt. (F.eks kryssing av vei)

Vel, det er min erfaringe at det er under sporing på hardt underlag, vi for alvor lærer hunden å spore ID ferten av sporleggeren. Dette gjør hunden naturligvis i noen grad også på gress eller annet mykt underlag, men på asfalt har hunden ikke så mange andre muligheter. I hverfall er disse sterkt reduserte. At hunden lærer å spore etter ID ferten gjør også at hunden ikke så lett går av på kryssinger, men dette kan også ha sin pris….mer om det siden.

 

Under innlæring av hardt underlag begynner jeg alltid med å spore på grus. Helst finkornet grus på en idrettsplass som nettopp har vært preparert. Dvs. Grusen skal være porøs og helst smuldre litt under føttene under sporlegget. I tillegg vil jeg gjerne at grusen skal være våt, dette gir mest fert og sporene blir også synlige for hunden. I starten er dette viktig.

En annen forutsetning er at hunden skal være trent på gjenstandene, i en eller annen markeringsform eller apportering.

Det beste er i grunn om hunden apporterer gjenstandene, da blir ikke hunden så avhenging av å finne mat i sporet, men da kommer også en naturlig høyere framdrift. Det er fordeler og bakdeler med alt.

Heng dere ikke opp i dette, vi lager en forutsetning: Vi forutsetter at hunden kan spore 1000 meter spor uten gobiter og at den kan markere på gjenstander. DA STARTER VI INNLÆRINGEN AV SPOR PÅ HARDT UNDERLAG. IKKE FØR !

Starten på sporet skal være i relasjon til hundens tidligere erfaringer. Lag et solid opptramp med begge ben. Sett gjerne noe i starten som en markering for sporstart slik at hunden får en ekstra forventning til starten. Kaffekanna går fint ! Sekken også ! I opptrampet (ID) legges også noen gobiter, disse vil fortelle hunden hvilket spor den skal gå. Gobitene ligger i ID markeringen og er kun berørt av sporleggeren. Når sporet legges skal føttene plasseres mest mulig rett ovenfor hverandre, vri foten under sporlegget slik at du skaper en farvenyanse i grusen. Dette gir også mest fert. Etter hvert som hunden utvikler seg reduseres denne hjelpen. Etter 5-8 spor kan du vri kun det ene beinet og dersom hunden fortsatt ikke har noen problemer etter 15-20 spor, kan du slutte helt. Du kan derimot gå tilbake senere dersom det skulle være nødvendig.

I de første meterne etter opptrampet skal det legges tett med gobiter slik at hunden får forventninger til sporet. Deretter lages opphold og variasjoner. Et begynnerspor er som regel ikke på mer enn 18-20 meter med 10-12 gobiter og en gjenstand i enden og her kommer noe av det viktigste:

Gjenstanden skal være svært liten og knapt synlig for hunden. Selv benytter jeg små mynter. Gjerne gamle og brune av farve, men blanke går også. Nye femtiøringer er best da disse ikke blinker så meget i solen. Disse klarer også hunden fint å apportere om nødvendig, dette er også noe som bør øves på forhånd. Dersom du dekkmarkerer skal “mynten” forsterkes med 2-4 gobiter. Disse legges ikke på mynten, men rundt.

Når du setter på hunden vil den oppleve en relasjon til denns tidligste innlæring (se del 1) og vil straks ta opp ferten i ID markeringen. Deretter er det bare å følge på. Gå tett bak hunden og avanser kun når denne er i sporkjærnen på tur FREMOVER. Dette kan i starten minne litt om “å kjøre trillebåre”, men er etter min erfaring nødvendig. For noen hunder er det helt naturlig å ta opp sporet som går fra sporflagget og opptrampet, andre vil undersøke andre spor noe mer før de avanserer i det sporet de er satt påsatt i. Husk at sporing på en idrettsplass er nesten å regne for sporing i beferdet miljø og vår oppgave er å lære hunden å spore det sporet den blir påsatt. I denne sammenheng er dette det ferskeste. Dersom hunden forlater sporet for å undersøke omgivelsene og andre spor holdes den kun rolig tilbake, avansement oppnås KUN ved å gå i vårt selvlagte spor. Vis tålmodighet.

Denne type trening er mest effektiv da hundens minnesbilde fra de første spor er vårt eget.

I starten kan det også lønne seg å rose hunden forsiktig i avansementet og når du ser at den utfører riktig atferd. Også når den spiser gobit og er i ferd med å legge seg på gjenstand.

Nedlegget på gjenstanden (mynten) skal også belønnes med at denne forsterkes med at det legges gobiter på denne etter at hunden har lagt har seg. Her skal man derimot være mer forsiktig med rosen, i sær på tur fremover til gjenstanden.

Mye ros får hunden til å vende mot hundefører og den vil da legge seg på den ene “skinka” og dermed ligge skjevt. For en tjenestehund eller brukshund i vårt tradisjonelle program er dette uvesentlig, for oss som skal konkurrere i bedømte spor er dette en meget vesentlig detalj som koster poeng.

Det lønner seg alltid å gjenta sporprosessen med flere spor og repetisjoner. Gjerne 6-10 korte spor i løpet av en fridag eller 4-6 spor i løpet av en ettermiddag. På denne måten etablerer hunden læring fortest. I denne type trening lønner det seg også alltid å trene ofte slik får hunden best forventning til å skape ny læring og du får mest nytte av dens nye erfaringer,

En hund som er ferdig utdannet for spor på hardt underlag vil gå desto bedre i skogen eller på jordet. Banna bein !

Du skal helst trene 3-5 dager i uken de første 3-4 ukene. Deretter kan man trappe ned i takt med hundens utvikling og forståelse for den nye oppgaven.

Når hunden behersker sporing på grus i flere miljø, ulik lengde og med ulike sporleggere kan man starte innlæringen av sporing på asfalt.

 

Sporing på asfalt

Er asfaltspor vanskeligere enn spor på grus ? Jeg mener det ! På asfalt har hunden svært begrensede muligheter til å følge andre forutsetninger enn spor leggeren sin egenlukt. Det kan bli gode hunder for ID spor av slik trening, men hunden kan lett miste de andre forutsetningene. Mer om det siden.

Innlæring av asfaltspor har større vanskelighetsgrad enn innlæring av spor på grus og jeg foretrekker da å starte på et sted som er så “jomfruelig” som overhodet mulig. Flyplass eller parkeringsplass som ikke har vært benyttet på noen dager er perfekt. Helst når asfalten er våt. Da kan hunden få litt hjelp av synet og fuktigheten gjør at egenlukt avgis og festes bedre. Alternativer til flyplass eller parkeringsplass kan være gangveier utenfor alfarvei.

Oppstarten lager jeg på samme måte som grusspor, men i tillegg vrir jeg skosålene for hvert fottrinn. På denne måten setter jeg et tydeligere avtrykk og legger igjen så meget fert som mulig. Dette kan også gjøres under innlæring av grusspor dersom det er nødvendig.

De første sporene er alltid korte og går kun rett fram, ingen vinkler i denne omgang.

Dette med å vri skosålene er en hjelpebetingelse som vi snarest må fjerne oss fra. Allerede på 3-4 spor begynner jeg å vri kun annet hvert ben og etter 7-10 spor slutter jeg totalt å vri skosålene. Hvorfor ? Hundene blir lett avhengig av slike hjelpebetingelser og generaliserer DETTE isteden for spor som er lagt av en person som går normalt. Gjenstands arbeide er som under grusspor, men hunden kan lettere få øye på gjenstandene under sportrening på asfalt.

En feil som kan oppstå er at hunden får gjenstanden på synet eller overvær på 2-4 meters avstand og begynner å dra i lina for å komme fram til denne. Mange hundeførere vil da lede hunden til å spore bort til gjenstanden og holder derfor hunden tilbake. Dette er FEIL ! Du kan ikke tvinge hunden til å spore de siste meterne, så la den heller gå. Slik unngår du unødige konflikter.

Hvordan unngår man dette ? Jo, legg 2-4 godbiter etter hverandre de siste 2-4 meter FØR gjenstanden. Godbitene er som oftest sterkere for hunden enn gjenstanden (dersom hunden ikke apporterer vel å merke) og hunden vil gi seg tid til å søke opp disse for å spise dem. Siste godbit bør ligge ca. 30-60 cm før gjenstanden. Etter noen repetisjoner bør du ikke lengere ha noen problemer på dette området.

Etter et par ukers trening bør hunden være klar for spor trening i beferdet miljø.

 

Sportrening i beferdet miljø

Dersom hunden behersker spor både på grus og asfalt er det kort vei til å utvikle hunden i beferdet miljø og underlag skifter under spor gangen.

Personlig foretrekker jeg å la noen treningskamerater spre litt fert (smitte)med å gå rundt på idrettsplassen, parkeringsplassen etc. Deretter venter jeg i ca 15 minutter før jeg legger et spor til hunden min. På denne måten blir det en korrekt aldersforskjell på det sporet som jeg vil gå og smitte som er spredt av mine treningskamerater. Mitt spor gås før 10 minutter, (primærsporet) og smitten blir eldre enn 15 minutter. (sekundærsporet)

Det er alltid fornuftig å ha skille klart på aldersforskjellen under nyinnlæringen. For mange kan dette virke unødig pirkete og er det kanskje også, men det er min oppfatning at vi på denne måten skaper best forutsetning for at hunden skal lykkes.

Ellers: På samme måte som tidligere benyttes godbiter og små gjenstander under treningen og snart kan du spore fra det ene underlaget til flere andre. Personlig liker jeg å benytte et område hvor jeg kan spore mellom plengress, grus og asfalt.

Under nyinnlæring helst på morgenen eller ettermiddag/kveld.

Det vil også være slik at vi må tilpasse oss øvrige aktiviteter i områdene. Forstyrrelser av ulike aktiviteter og forbipasserende ungås i de første faser, men så snart hunden har fattet stor interesse for gjenstandene og interessen for sporet er økende skal vi legge inn forstyrrelser. Ellers har sportrening i beferdet miljø ingen hensikt. Vi vil aldri kunne stole på det ferdige resultatet dersom hunden lar seg forstyrre av andre hunder, forbipasserende, lekende barn etc.

 

Forstyrrelser i sporet

Hva lar hunden seg forstyrre av under normalt brukshund arbeide ? Dette er meget individuelt og enkelte hunder lar seg aldri forstyrre enten du trener det eller ei. Varg kan gå spor flere km med en annen hund løs. Bak, rundt eller på siden. Vel å merke at han kjenner hunden. Dette har jeg i liten grad trent med ham og er en hund “spor sugen” lar den seg ikke så lett distrahere, men vil likevel registrere omgivelsene under sporgangen.

Personlig begynner jeg gjerne med å spore gjennom en gruppe med mennesker. På hardt underlag legger jeg sporet først, henter hunden og starter sporgangen. Mens hunden sporer kommer 3-5 mennesker å stiller seg i sporet. Helst ikke nærmere sporet enn 2-3 meter i første omgang, dette varieres etter hvert som hunden får erfaring og etablerer stabilitet. Dersom hunden lar seg forstyrre av disse og vil gå bort for å hilse, stå helt rolig, la hunden gjøre seg ferdig og la den selvstendig ta opp sporet igjen. Dersom hunden IKKE selvstendig tar opp sporet er den ikke klar for å spore med forstyrrelser. Gå da tilbake i innlæringsveien.

Senerer kan markørene også gjerne ta med seg en hund eller to som kan dekke langs sporet. Her er det kun fantasien som lager begrensninger. Spor gjerne mellom benene til en markør.

En annen fin forstyrrelse er at en markør krysser sporer mens ekvipasjen sporer. Dersom hunden lett lar seg forstyrre av dette er det viktig å planlegge på en slik måte at akkurat der hvor markøren krysser, finnes det tett med godbiter. Etter noen repetisjoner vil hunden assosiere markøren med noen positivt og vil søke grundigere i hvert kryss.

Ute i marka kan man gjerne legge ut et slepe spor gjennom en gruppe mennesker.

Hunden vil som regel bli meget motivert når forsterkeren slepes gjennom gresset og vil sannsynligvis ikke la seg forstyrre av markørene. Graden av påvirkning reduseres så fort hunden har etablert læring og ikke lar seg forstyrre. Snart kan sporet legges uten påvirkningen.

NB ! Jeg har sett hunden som er så berørte av fremmede mennesker at de ikke lærte noen ting av dette, samme hvor mye påvirkning de fikk av slepet med forsterkeren i enden.

Dette har selvfølgelig også sammenheng med at hunden ikke bryr seg så meget om forsterkeren og derfor ikke jakter så intenst som vi ønsket. For en slik hunden KAN godbiter i sporet være å foretrekke og graden av forstyrrelse må tilpasses dette. Her må man prøve seg fram. Ting er nødvendigvis ikke innlysende eller opplagte. Det er som oftest høyt motiverte og mentalt sterke individer som blir dyktige til å spore med forstyrrelser.

I IPO/SchH/SPH skal man være klar over at i konkurranse er ofte slutten på sporet mot en vei eller siste langstrekket går langs. Dette må trenes på ellers kan hunden lett la seg forstyrre av hundevis av tilskuere som står langs veien. DISSE HOLDER ALDRI MUNNEN IGJEN…..!J

 

Spor i mørket

Det er sjelden det arrangeres konkurranser i “nattspor”, men det hender likevel i noen klubber eller avdelinger. For de som skal ha tjenestehund eller redningshund, er nattspor en svært vesentlig del av utdanningen og en øvelse som alle godkjente ekvipasjer må kunne beherske.

Det er uansett ingen grunn til å ikke trene på dette da det er utviklende både for hund og fører.

Personlig foretrekker jeg at hunden har litt større fremdrift under sportrening i mørket. Dvs. jeg ønsker at hunden drar hardt nok i lina til at jeg kan føle når hunden er i sporet. På denne måten vil det kun bli slakke i lina dersom hunden har sportap, funn av gjenstand eller markør.

Dette er til stor hjelp for å få så effektiv og hurtig sporgang som mulig. Særlig om du sporer etter mennesker og vil innhente disse.

Et problem som ofte kan oppstå er gjenstands arbeide. Vi skal her huske på at årsaken til at hunden legger seg korrekt på gjenstander er at de ofte bruker synet under sporgangen. På denne måten registrerer de ofte gjenstandene 50-100 cm før de kommer i riktig posisjon for korrekt markering. Denne hjelpen får de ikke i mørket og den høye fremdriften vil ofte føre til at hunden går over gjenstanden før den stopper, søker opp gjenstanden og markerer.

Noen hunder kan også ha problemer med å “koble” at de skal markere gjenstander i mørker og dette er noe som må trenes på. Gjerne i dagslys med gjenstanden godt skjult eller nedgravd. I denne sammenheng aksepterer jeg at hunden går over gjenstanden før den starter opp søket og om hunden ikke legger seg 100 % korrekt legger jeg ikke noe i dette. KRAFS MARKERING aksepteres jeg ikke hvis hunden skal ut i tjeneste, dette er noe du lett kan få med gjenstanden ned gravet.

Husk at et slikt spor omtrent ALDRI er bedømt og det er derfor ingen grunn til å være pirkete på markeringen. Vær glad hunden finner gjenstandene, mange har store nok problemer med akkurat det.

Jeg bruker ikke mye gobiter under trening i mørket. I alle fall ikke dersom jeg skal spore langt og i høy hastighet. Kun i vanskelige partier hvor jeg ønsker at hunden skal sette ned tempoet og konsentrere seg ekstra. Tempoforandringene har jeg på forhånd betinget med linebruk og kommando. Det er viktig å bytte på underlaget også under sporing i mørket, på denne måten lærer hunden å konsentrere seg ekstra, stole på nesen sin og hundeføreren lærer å stole på hunden. Dette er utviklende både for hund og fører.

 

Forfølgelse spor

Dette er en øvelse som i hovedsak er forbeholdt profesjonelle, folk fra Heimevernets hundetjeneste eller redningsmiljøet. Jeg synes likevel at alle kan få rede på hvordan dette skal trenes. Et greit utgangspunkt er at hunden får se at spor leggeren går ut, dersom det er nødvendig. For hunder som kan ta opp et spor selvstendig kan dette være en unødvendig påvirkning som resulterer at hunden drar “som gal” i lina for å komme av gårde. Her må den enkelte hundefører tilpasse påvirkningen iht hundens alder, drifter, erfaring og utdanningstrinn.

Hundeføreren gir spor leggeren 5 minutter forsprang før han starter på sporopptaket, etter at hunden har utgang er det bare å følge på. Ikke fortere enn at hunden hele tiden søker, helst rolig og konsentrert. Spor leggeren skal ikke gå fortere enn at det skal være fult mulig for ekvipasjen å nå dem igjen og for å planlegge dette best mulig benyttes det samband underveis.

Når spor legger har gått 400-500 skritt legger han seg ned på et egnet sted for å observere ekvipasjen under spor gangen. Dersom ekvipasjen gjør feil eller utfører gale taktiske disposisjoner kan dette meldes over samband og disse får anledning til utføre tiltak slik at hunden velger riktig.

Det er viktig at spor leggeren forstår sin rolle og ikke legger sporene for vanskelig i starten, men øker vanskelighetsgraden etter hvert som hunden får erfaring.

Når ekvipasjen nærmer seg kan spor leggeren flytte lengere inn i terrenget, finne en ny plass for observasjon og gi tilbakemelding. Sporet avsluttes med at hunden finner spor legger på et dertil eget sted. På denne måten trenes både hund og hundefører samtidig.

Det kan ofte være vanskelig for en uerfaren hundefører å “tro” på hunden når denne vil gå langs en bekk, over ei elv eller krysse et gjerde.

I militært sammenheng kan du være sikker på at jegerne har løpt opp en skrent, eller ned en bakke og opp samme vei dersom de vet at hundeførere er i hælene på dem. Årsakene til at vi da ofte mister sporet er at vi ikke har tro nok på våre og hundens ferdigheter.Kunnskap + erfaring = ferdighet ! Bare tren så skal du få se.

 

Spor opptak

Vi må skille mellom et spor opptak som er rettet mot en konkurranse eller en godkjenning og hvordan dette vanligvis løses i praktisk hund arbeide.

Det er derfor svært mange måter å trene dette på.

Mange foretrekker å la hunden se at spor leggeren går ut og at denne har med forsterkeren. Hvis hunden i tillegg ser hvilken vei spor leggeren går, er vi som regel 100 % sikker på at hunden går riktig vei…. J !

I tillegg vil ofte hunden sette opp et svært høyt tempo og dette med fører at hunden ikke registrerer det så lett dersom den går bakspor. Erfaringene fra jegermiljøet tilsier at om hunden er sanset vil den registrere et bakspor i løpet av 2-4 meter, vende og spore riktig vei.

Dette er helt i tråd med mine erfaringer.

Jeg foretrekker å starte hunden på skrå i sporets retning de første gangene. Helst 2-4 meter fra sporet. Når hunden kommer inn i sporet venter jeg til den har gått sporlina ut før jeg følger på, hunden vil da selv bekrefte sporets retning og får ingen hjelp av meg. Når hunden har gått lina ut har jeg planlagt sporet slik at den da finner forsterkeren. På denne måten etableres erfaringslæring best uten at hundeføreren hjelper hunden på noen måte. Etter noen repetisjoner kan du forsøke å sette hunden på vinkelrett fra siden. Samme prosedyre, dersom hunden nå velger å gå feil vei, bli stående og la hunden gå hele lina ut. Dersom hunden vender og går riktig vei, bli stående til hunden har funnet forsterkeren.

Dersom hunden velger feil vei og går ut av sporet avbrytes det hele og du setter hunden i bilen eller hunden stalles opp.

Deretter legger du et nytt spor og prosedyren gjentas det antall ganger som skal til for at hunden skal lykkes. Da stopper du for dagen.

Dagen derpå prøver du på nytt, velger hunden riktig kan man si at hunden har erfart “noe”, men det skal imidlertid mange repetisjoner til før at vi kan si at hunden er stabil i dette. Tilbakespor kan for mange hunder være et problem og dette har sammenheng med at vi venter for lenge med å starte innlæringen av sporopptak.

Hvorfor ? Jo, dersom vi er kommet for langt i utdanningsveien er det ofte nok for hunden at den får gå et spor. Den føler seg ikke tilstrekkelig “snytt” ved at den går feil vei, øvelsen avbrytes og den blir satt i bilen. For mange hunder er ikke dette noen straff. De har allerede fått gå 20 meter spor. For at uteblivelse av forsterker skal ha noen effekt, må treningen starte tidligere i innlæringsveien, hvor hunden ikke er så til de grader motivert og “spor gla” ! Den første gangen etter 2-3 måneders trening, men dette er individuelt alt etter hvor meget man trener og hvor motivert hunden er.

Under spor opptak på asfalt har vi mange ganger et større problem. Dersom vi ikke kan begrense området å søke i vil det være helt tilfeldig hvilket spor hunden tar opp og velger å følge. I de fleste sammenheng er vi avhengige av pålitelige vitneobservasjoner som med sikkerhet kan fortelle hvor utgangen er, eller at funn på stedet kan sann synliggjøre hvor det kan finnes en utgang. Dette kan for eksempel være ved funn av en bil. Som regel er det føreren vi er ute etter og han har som regel forlatt bilen fra førersiden. Finner vi ikke noe der prøver på andre siden og rundt bilen.

Selv om sporopptak på asfalt er krevende både for hund og fører er det på ingen måte umulig. Erfaringer fra politiets hundepatrulje i Oslo og byer i Sverige kan fortelle noe om dette. Mange hunder blir ekstremt dyktige til å spore på hardt underlag og jeg har fått bekreftet historier om hunder som har sporet mange km og enkelte over flere mil med funn av person i enden. Hvor dyktig hunden blir til dette har ofte sammenfatning med hvilke interesser hundeføreren har og hvilke mål denne har med sin hund.

 

Lykke til med treningen

 

Odd-Ivar Gjersvik