Skyddstrening

En artikkel om skyddstrening av brukshunder og tjenestehunder – forberedelse til tjeneste og konkurranse:

 

Utvikling og kunnskap om skydd i Norge

 

De første 5 år jeg trente hund trente jeg for det meste med instruktører som hadde tjenestemessig bakgrunn og kompetanse. Stor var kompetansen på det operative og spesielt på søk. Tekniske øvelser og kunnskap om trening i skydd (gruppe C) var det mye dårligere med. Mye var basert på prøv og feilmetoden, i tillegg til at mange støttet seg på ”absolutter” fra gamle dager.

 

Min første hund hadde heller ikke de beste forutsetninger for skydd. Til det var den for usikker, manglet både belastbarhet og mot. En av instruktørene sa bak min rygg på min første organiserte hundetrening av ”den hunden kan aldri bli noe”. Året etter hadde jeg godkjent denne med et særdeles godt resultat og året etter ble jeg norgesmester for første gang. Driftene var i orden og erfaringen lærte meg blant annet at treningsmetoder og planlegging av trening betyr meget.

 

Mange hundeførere og instruktører mente etter hvert at jeg hadde en svært god hund som også kunne fungere topp i tjeneste. Større var ikke kunnskapen om mentalitet den gangen. Dette har sin forklaring i mange ting, men en av de viktigste er at det ofte var stor gjennomtrekk av HF og instruktører innen de proffe avdelingene. Noen få års erfaring med hundetrening ble den gangen nesten regnet som en mannsalder innen erfaring og kompetanse på hund. I tillegg er det en kjensgjerning at det var liten eller ingen erfaringsutveksling med andre land. Både blant sivile og proffer.

 

Et annet svært vesentlig element innen vurdering av mentalitet er at mange så (ser?) seg helt blinde på resultatet av en test eller funksjonsanalyse og leser denne slik presten leser bibelen. Bare så det er klart – test/funk kan ikke avdekke hunders drifter, belastbarhet, selvtillit, kraft og engasjement på en slik måte at man med sikkerhet kan si om hunden effektivt kan avverge et overfall på en effektiv måte. Det samme kan du si om IPO programmet – MEN en slik prøve avdekker mer av forannevnte enn en test.

 

En av de mest rutinerte og erfarne som jeg lyttet mest til var Per Teigen. Han var pensjonert hundefører fra politiet, utdannet instruktør og dommer. Per var av den gamle skolen, hadde utdannet fire politihunder og vunnet både norsk og nordisk mesterskap. Det som var helt spesielt med Per var at han både hadde gode tjenestehunder og han vant konkurranser. Svært få kan si det samme.

 

Myke hunder og harde hunder, hunder med føreraggresjoner eller andre problemer, Per fikk til de hundene han trente. Med en hund hadde Per 240 skarpe anholdelser som alle ente på legevakta. En annen var så myk at Per brukte all sin hundeerfaring for å få han gjennom godkjenningen, men også den fikk han til å fungere på skarpe oppdrag. En mann det var verd å lytte til.

 

I dag har vi hovedsakelig bedre hunder enn den gangen og vi har råd til tøffere selektering både blant tjenestehunder og konkurransehunder. I tillegg er vi kommet mye lenger mht metodevalg og kunnskap om mentalitet.

 

Ganske tidlig på 90 tallet begynte jeg å interessere meg for internasjonale metoder innen skyddstrening. Deltok på en rekke seminarer i Sverge og hadde instruktører fra andre land til Norge. Som en konsekvens av dette ble jeg ofte brukt som problemløser eller figurant for HF som hadde et eller annet problem. De vanligste problemene den gangen var kontrollproblemer, dårlig bitt eller hunder som ikke utløste aggresjon. I mitt møte med disse problemene og de forskjellige HF, fikk jeg mange ganger et dypt innblikk i den enkelte HF (og treningsgruppe) mht kompetanse på mentalitet og treningsmetoder. Dette til tross for at jeg den gangen selv kunne svært lite – men jeg hadde lært metoder og figurantarbeid som mange andre ikke hadde kunnskap om eller innsikt i.

 

 

Innlæring av gruppe C for Sports- og tjenestehunder

 

Utdanning av sportshunder og tjenestehunder har klare likheter og klare forskjeller. Det samme kan man si om rollen som sportshundefører under konkurranser og rollen som tjenestehundefører når det gjelder som mest. Klare forskjeller og svært mange likheter. Årsaken til at jeg alltid sammenligner er at jeg alltid har hatt stor interesse for begge deler, samtidig som at kravet til hunders mentalitet er vesentlig for utfallet i begge henseende. Det er ikke alt en erfaren hundefører klarer å kamuflere.

 

Skal man utvikle hunders forutsetninger for tjeneste og konkurranse på høyt plan, må hunder forutsetninger for begge deler avprøves og kartlegges.

Noen hunder egner seg best for sport, andre for tjeneste og noen for begge deler. For avlen er alle deler like viktig. En hund kan være en perfekt sportshund og skape gode resultater, men uten f eks styrke i miljøet kan en slik hund ikke bli en god tjenestehund. Eller den klarer ikke å engasjere seg uten en påvirkning.

 

En tjenestehund kan oppnå gode resultater i operativ tjeneste, men ikke tåle belastningene av de metoder som må til for å gjøre denne ren nok til å delta i konkurranser. Eller den tåler ikke det nervemessige trykket av å trene f eks motprøven så ofte som det må til for å lage et særdeles godt resultat på en konkurranse. Til tross for meget knivskarp konkurranse og selektering før et VM svikter mange ganger 5-10% av hundene på motprøven. Det er også derfor det heter motprøve.

 

Det største problemet er som regel HF og figurantens manglende evne til å balansere hunder mellom byttedrift, aggresjon og sosialkamp. For å gjøre dette trengs hundefaglig forståelse, kunnskap om mentalitet, figurantteknisk innsikt og ikke minst, evnen til å tolke hunders adferd og kroppsspråk. Da blir det mye på en gang.

 

Min erfaring er at det for en sportshund lønner seg å balansere hunder på 70% byttedrift/sosialkamp og 30% aggresjon under gruppe C. Da får man ofte en hund som starter korrekt i 6 skjul, gode bevoktninger, samt en hund som tørr å forlate bakken under overfall  u/transport og på motprøven. En tjenestehund kan man derimot gjerne balansere på 50-50 byttedrift og aggresjon, da det ikke stilles slike krav til teknisk utførelse. Det viktigste er at hunden biter når den skal, bittets og kamphandlingenes effekt, samt at hunden ikke lar seg bestikke.

 

En sportshund må være i besittelse av mye byttedrift for høye poengsummer i gruppe c. Byttedrift gir ofte gode grep og medvirker til at hunden arbeider effektivt og intensivt. Byttedriften gjør også at hunden fokuserer på byttet (armen) og ikke så meget på figuranten. Dette medvirker ofte til at hunden ikke bremser så mye under motprøven, da slike hunder ikke fokuserer så mye på trusselen, men mest på byttet.

 

Selv trener jeg alltid litt tjenestemessig med mine sportshunder og hunder som jeg benytter i avl. Det forteller meg om jeg er på riktig vei mht selektering av avlsdyr. Enkelte egenskaper går jeg ikke på akkord med under utvelgelse av avlsdyr. Blant annet skal hunden bite fult, fast og rolig i heldrakt eller skjult arm i en alder av ca 1 år. Om hunden nøler, er den ikke god nok. Det er nok av andre ting en hundefører vil plages med under utdanning eller i tjeneste, om ikke dette også skal være et problem.

 

Enkelte egenskaper skal for en hund være medfødte for at det ferdige resultatet skal bli bra. Dacke slipper umiddelbart armen og biter figuranten i foten, dersom han opplever situasjonen som særdeles truende. Det samme gjør hans kullsøster Dolli. Begge vet at armen er noe figuranten benytter for å beskytte seg med og søker derfor andre kroppsdeler i en ekstrem trusselsituasjon. Slik adferd er naturligvis også trenbar, men det beste er om denne er medfødt.

 

En tjenestehund bør utløse aggresjon lettere og med større tyngde enn en sportshund. I tillegg bør den ikke være for ren. Om hunden er ren risikerer du at hunden går over i bevoktning når den skulle ha bitt og dette kan være et virkelig problem. Her betyr balansen mellom hundens drifter, mot og nerver, mest – i tillegg til hvordan hunden er trent.

 

Personlig legger jeg stor vekt på under trening av en tjenestehund, at denne fokuserer mest på figuranten og minst på byttet. Første gangen hunden biter i heldrakten lar jeg hunden dra jakka eller buksa av figuranten. Når hunden har vunnet denne skal den umiddelbart slippe denne og engasjere seg på figuranten i full aggresjon. En sportshund lar jeg gjerne bære armen til bilen, en tjenestehund skal etter å ha vunnet armen, umiddelbart slippe denne og gå på figuranten. På denne måten lærer hunden forskjellen på rett og feil – lar seg ikke så lett bestikke i tjeneste. Dette var tidligere et stort problem. Kjeltringer som kastet f eks en hanske eller en ball til hunden og stakk fra stedet.

 

 

Aggresjonstrening i gruppe C

 

Personlig starter jeg ikke aggresjonstreningen før hunden har et fult, fast og rolig grep i voksen arm. Da er som regel hunden mellom 1 – 1,5 år gammel. Noen ganger starter jeg før og det er mest med å gjøre hvordan hunden veksler mellom aggresjon, byttedrift og sosialkamp. Om hunden blokkerer i kampen og halser dårlig, starter jeg tidligere. Dette er for at hunden ikke skal blokkere ytterlige i sosialkamp, da kan vi virkelig få et problem.

 

Ikke alle hunder skal stimuleres i aggresjon i så ung alder. Dette har med modenhet, temperament og nerver å gjøre. Om en hund er følsom for slik stimulans, trener jeg den i byttedrift frem til at den er moden nok for aggresjon. Hunden kan da bli både 2 og 3 år før jeg begynner med aggresjonstrening. Det er hunden som forteller meg når jeg begynner og hva slags metoder jeg vil bruke.

 

En hovedregel for meg er at jeg kjører ikke hunden høyere i aggresjon enn at den klarer å omsette aggresjonen til et fult, fast og rolig grep. Belastningsskader kan fort bli en konsekvens av feil figurantarbeid eller av at man begynner for tidlig. I tillegg ser jeg etter andre tegn på overbelastning og disse kan blant annet være miljøproblemer, vesensforandringer og at hunden ikke hopper i motprøven eller under overfall u/transport. Alle disse elementene er tegn på at hunden kan være overbelastet og berørt på nervene.

 

Et problem i de proffe miljøer er at man ofte legger testen til grunn for hvor vidt hunder utløser aggresjon eller ikke. På midten av 1990 tallet lærte vi på forsvarets hundeskole at man skulle legge testen til grunn for hvordan hunder skulle utdannes i gruppe C. I 2010 fikk jeg tilgang på en rapport som viser at denne omfatningen er høyst levende. 15 år etter at jeg fikk dette introdusert for første gang.

 

I 1996 testet jeg for første gang en hund for forsvarets testsystem på FHS i Drøbak. Testlederen var Terje Østlie, en av forsvarets mest erfarne testledere. FHS var særlig interessert i min hund da de hadde planer om å bruke ham i avl. Stor var Terjes overraskelse over at Varg ikke utløste aggresjon på noen av momentene. Terje hadde sett Varg både under trening og i konkurranse og viste at Varg hadde voldsomme aggresjoner. Da Terje spurte meg om årsaken til at Varg ikke utløste aggresjon, ba jeg Terje om å ta opp en kjepp og stille Varg et annet ”spørsmål”, jeg lover at han fikk svar. Parring ble det også. J

 

Pema`e Esko – utløste ikke aggresjon under test.

 

 

For to år siden testet jeg en hund på Sæter gård under et seminar for testledere. Da min hund ikke utløste aggresjon på spøkelsene strøk den på testen. Ikke en eneste av testlederne hadde et kontrollspørsmål eller noen interesse av å avprøve hundens aggresjoner på en annen måte enn under selve testen. Momentene på en test trenger for mange hunder ikke være sterk nok stimulans til at de utløser aggresjon. Dette har også med hvordan hunden er trent, modenhet, graden av lydighet med mer.

 

Dominansaggresjon

 

Jeg har testet nesten alle mine hunder hos Terje og jeg tror ikke at noen av disse har utløst noen særlig grad av aggresjon under testen. Dette til tross for at jeg alltid stimulerer hunders aggresjon under innlæring og trening av gruppe C. Terje som er en av de mest erfarne i Norge på dette området, mener også at dette har noe med meg og mine metoder å gjøre. Det er også min oppfatning.

 

Noe av det viktigst under aggresjonstrening er at figuranten viser hunden stor respekt når denne tenner. At figuranten er selv bevist at han skal være den svakeste og gå i unnvikelse for hunden, er noe som det ofte syndes i mot. I tillegg er det viktig å være klar over at for mye aggresjon er å være redd. Svært mange figuranter leser hundene for dårlig eller de lytter ikke til hunden, noe som er årsaken til mye elendighet rundt forbi. Man kan ikke gå på et kurs for å bli fullært på dette. Man må trene, figurere og instruere. Dette er en prosess uten slutthandling og man blir aldri utlært. Fremdeles kan jeg gjøre feil på dette området, men ikke så store og ikke så ofte som for 10-15 år siden.

 

 

Munnkurvarbeid

 

For meg er munnkurvarbeid først og fremst et tjenestemessig moment. I svenskskyddet er munnkursarbeid en øvelse som hunder avprøves i, og derfor en sivil disiplin. Det som vektlegges mest under bedømmingen er kraften i støtene, lydighet mellom momentene og bevoktningene.

 

For tjenestehunder er det viktigste at hunden søker og støter kroppen til figuranten med stor kraft. På denne måten kan vi vurdere om hunden virkelig ville ha bitt i et reelt tilfelle. De hundene som arbeider mest effektivt i munnkurv er de som utløser aggresjon med stor tyngde. En hund vil ikke støte hardt i figurantens kropp, gjentatte ganger, i kun byttedrift.

 

Det er to elementer som må være på plass før man kan starte med støt i munnkurv. Det ene er tilvendingen av munnkurven og det andre er aggresjonsutviklingen. Hunden må utløse aggresjon med stor tynge og ikke la seg dempe av munnkurven.

 

Tilvendingen av munnkurv kan gjøres over flere faser. Den første er å lære hunden å arbeide med en åpen munnkurv på. Ikke for at hunden skal lære å bite med munnkurven på, men for at hunden skal slutte å tenke på at den har munnkurven på.

 

Start med en munnkurv som er åpen i fronten og engasjer hunden på en ball. Kast ballen og la hunden løpe etter. Gå blitt lydighet og gjør andre bruksøvelser. Helst mens hunden er i maksimal intensitet. Da glemmer den fortest at den har munnkurven på. Etter noen repetisjoner eller dagers trening vil hunden forbinde munnkurven med at den er i arbeid og derfor med noe positivt. Et tydelig tegn er at hunden blir glad når du tar frem kurven.

 

Neste fase er å lære hunden å utøse aggresjon med ÅPEN munnkurven på.  Hvor lang tid det tar er individuelt fra hund til hund – hovedregelen er at hunden skal utløse aggresjon med åpen munnkurv, med like stor tyngde og engasjement som om den ikke hadde munnkurven på. Først da er hunden klar for å trenes med lukket munnkurv.

 

Første gang man setter på en lukket kurv kan man gjerne slippe litt mat i bunnen på denne slik at det blir en positiv opplevelse for hunden å få denne på seg. Engasjer hunden på en ball eller fille, få hunden til å halse, dra av den munnkurven og kast ballen. Sett på munnkurven igjen, engasjer hunden på ballen og gå litt lydighet. Dra av kurven og kast ballen. Dersom dette fungerer og hunden ikke lar seg plage eller dempe av munnkurven, kan du starte med aggresjonsutvikling med munnkurven på.

 

Viktig: Hunden skal ikke tilbys støt før den har samme tynge og selvsikkerhet i sin aggresjon, som den har uten munnkurven på. Dette er innlæring under konflikt og både positive og negative erfaringer fester seg umiddelbart til hundens langtidsminne. Dette krever en god figurant som kan lese og spille på hunden. Husk slutthandlingen i aggresjon skal være avstandsøkning til trusselen. Hunden skal støte figuranten vekk og ikke avreagere i denne. Dette krever evne til å gi riktig stimulans, til å lese hunden og respondere på dennes signaler, samt timing.

 

Det forekommer både fysiske og psykiske belastningsskader som en konsekvens av munnkurvarbeid. Arbeider hunden ofte i munnkurv, uten oppvaring og med lange angrep, kan den skade både rygg og nakke. Mange hunder har endt sin karriere som en konsekvens av feil trening.

 

Det forekommer også vesensforandringer som en konsekvens av munnkurvarbeid. Dette har sammenheng med at vi drar frem mer redsel, sinne og nerver, når hunden nektes å avreagere. Psykiske belastningskader forekommer, og dette er noe man skal være særlig oppmerksom på. De fleste vil ha sine hunder som vanlige familiehunder utenom tjenesten og dersom hunden får psykiske skader, kan dette få konsekvenser for hundeholdet. Redsel, sinne og nerver er elementer som må tas hensyn til under all hundetrening, spesielt under munnkurvarbeid. Risikoen for at ting går galt på dette området er ikke så stor under vanlig skyddstrening, da hunden som regel får avreagere i et bitt.

 

Dette er en av de svært få øvelsene hvor jeg foretrekker å ha en sele på hunden. Det er fordi at hunden ikke skal fall på ryggen eller få en ubehagelig påvirkning i nakken når jeg bremser opp hunden etter støtet, slik at figuranten kan rulle vekk.

 

Avslutningsvis vil jeg også påpeke viktigheten av å benytte en munnkurv som er stor nok til at hunden får åpnet kjeften fullstendig. På denne måten unngår man at hunden får støtet kun på nesen, noe er svært ubehagelig og en medvirkende årsak til at støtene blir dårlige og dårligere gjennom et treningspass.

 

 

Trening og mentale forberedelser

 

Mange hundefolk sliter med prestasjonsangst og nerver. Dette er noe vi har tilfelles med mange andre prestasjonsgrupper innenfor sport, idrett og arbeid. Ting som vi ikke har100% kontroll på kan gjøre oss urolige, engstelige og nervøse. Noen mer enn andre og dette har blant annet med personlighet og profil å gjøre, samt hvor godt forberedte vi er, tidligere erfaringer og ikke minst kunnskap om mentale forberedelser.

 

Mange mennesker har problemer med at andre vurder dem og har meninger om deres prestasjoner under trening og under konkurranser. For å kunne prestere på høyt nivå og over tid er det viktig å ha dette på litt avstand under konkurransen og det er på dette området at mange sliter. Dersom konsekvensene for at ekvipasjen gjør feil, er latterliggjøring og ukvemsord, kan dette være en medvirkende årsak til at man gjør feil.

 

Frykter man feilene for meget, kan dette være årsaken til at vi gjør dem. Når det er sagt ligger det mye positiv energi i å være stresset og nervøs. Jeg gleder meg til VM hvert eneste år og noe av det jeg gleder meg mest til er spenningen og nervøsiteten. Har vi forberedt oss godt nok, hvis ikke hva er konsekvensene og hvilke feil kan oppstå? Hva har vi forutsett og hva har vi ikke forutsett? Alt dette får vi svar på i løpet av noen få dager.

 

Mange tror meg ikke, men jeg mer nervøs under et VM i dag enn jeg var under mitt første VM for 12 år siden. Den gang var jeg totalt ukjent, ingen forventet noe av meg og heller ikke jeg selv i noen grad. Alt dette har forandret seg i løpet av de senere år og det har jeg også. Egne og andres forventinger er med å skape nerver og disse er for meg en skjerpende og positiv energi. Jeg sover dårlig natta før jeg skal ut i gruppe C for å si det slikt. J

 

I NM er det annerledes. Mange års deltakelse har gitt mye rutine og jeg føler ikke så sterkt for NM som jeg gjør for VM. Men det er litt annerledes når jeg starter med ny hund. Her er det en forskjell for meg og for de fleste andre også. Nye hunder gir oss ikke færre problemer, men de gir oss andre problemer. Rutine er ikke etablert og det er helt ny spenning med å gå på banen med en ny hund. Det er det samme hver gang. Det tar tid for en ekvipasje å få rutine og kollektiv trygget. Først da kommer de høye poengsummene og hvor lang tid det tar er individuelt fra ekvipasje til ekvipasje.

 

Mentale forberedelser er for meg høy treningsmessig kvalitet over lang tid. Da kommer presisjonen, forutsigbarheten og kollektiv trygghet. Du må vite hva som kan gå galt slik at du får trent på feilene. Ha mottrekkene klare. Tenk gjennom situasjonene, hva gjør du hvis det eller det skjer…?

 

En annen stor feil er at mange benekter eller lyver hardnakket om sin nervøsitet. Om noen spør om jeg er nervøs svarer jeg alltid ja. Uansett om jeg er det eller ikke. Kun når du er ærlig kan du gjøre noe for dette og all nervøsitet og stress er positivt! Resultatet blir kun negativt dersom du blir så redd at du handler urasjonelt eller faller sammen. Det skjer for noen – men ikke så ofte som man skulle tro. Tro meg, det er mange nervøse verdensmestere som har klatret på pallen.

 

For mange er det ventetiden som er det verste. Dette er noe vi har tilfelles med mange andre idrettsutøvere og yrkesgrupper. Enkelte klarer under ventetiden, og bruker denne til å overbevise seg selv om at det kommer til å gå til helvete – dessverre får de ofte rett… J

 

Under trening og praktisk tjeneste med tjenestehunder kan det også oppstå situasjoner som gjør HF nervøs eller usikker. Et problem for mange er å få hunden til å fungere når andre ser på. Publikum, kolleger eller andre. Om noe uforutsett skulle oppstå, kan det fort utløse sinne eller ”armer og bein”. Dette har også sin naturlige forklaring i at fallhøyden er så stor. Tjenestehundefolk er mange ganger ikke de dyktigste i verden til å støtte hverandre eller å gi konstruktive tilbakemeldinger.

 

En viktig forutsetning for å utvikle en tjenestehund og dens hundefører er realistiske og vikelighetsnære øvelser. Dette krever god planlegging og gode markører. Markøren overtar figurantens rolle og må kunne spille på hunden samtidig som hundeføreren også settes under press. Et viktig element er å spille situasjonene helt ut, samt tvinge hundeføreren til å foreta riktige valg under stress og press. Helst styre situasjonene slik at valgene blir riktige, slik at hundeføreren får en tillært erfaringsbase han kan støtte seg på i operativ tjeneste. Hensikten er å trene og utvikle ekvipasjene – ikke ydmyke dem.

 

For noen år tilbake sporet to tjenestehundførere sammen. Den ene av dem med helt ny hund. Sporet var ikke det beste, noe hans makker ubeskjedent og ikke så veldig konstruktivt gav utrykk for. Makker fikk innholdet av vannskåla i fjeset, låste seg deretter inn i bilen og åpnet ikke før de fikk et oppkall. Adferd fremkaller følelser – og følelser fremkaller adferd. J

 

Jeg tror alle kan lære å trene og føre en hund. Men for de fleste er det slik at resultatet blir best om man trener i et miljø hvor menneskene hjelper hverandre og ønsker hverandre vel. Ser egen vinning i andres suksess. Dette er for meg den viktigste faktor for å oppnå kollektiv trygghet i en prestasjonsgruppe.

 

Det får være avslutningen for denne gang. I min neste artikkel skal jeg skrive om kartlegging av bruksegenskaper og selektiv avl.

 

Takk for at du leste.

 

 

Odd-Ivar Gjersvik