Av Odd-Ivar Gjersvik

Hva mener vi med avansert spor ? Hvilket nivå eller hvilken vanskelighetsgrad er det når vi trener avansert ? For noen år siden var jeg deltaker på et kurs i avansert spor på Hundeskolen i Sollefteå. Kursets leder åpnet da for en debatt rundt dette og kommentarene til ordet “avansert” var mange. Det er tydelig at her finnes det mange oppfatninger. For enkelte kan avansert spor ha noe med lengde, alder, antall gjenstander, underlag skifter å gjøre. For andre er det avansert nok når spor leggeren har lagt et skogspor på 300 meter, med to vinkler og samme antall gjenstander. Gjerne et spor hunden har gått før, med de samme gjenstandene. J

For meg har avansert spor med å gjøre at vi prøver ut hundens grenser samtidig som vi utvikler den. For å få til dette må vi øke vanskelighetsgraden både i underlag, vinkler, type av gjenstander, temperatur, vind, nedbør, og alle variabler som kan prøves. Dette må gjøres på en slik måte at hunden har en rettferdig mulighet til å klare seg igjennom. Å legge opp en oppgave som er umulig er ikke vanskelig i det hele tatt, det vanskelig er å planlegge treningen samtidig som vi tar hensyn til hundens utviklings trinn i utdanningen. Kjenne rekkefølgen i utdanningen. Det er dette som for mange oppleves som krevende og det er her vi vil skille klinten fra hveten i de store mesterskap.

Jeg har tidligere vært av den oppfatning at vårt Nordiske klima, lange vinter og korte sesong gjør at våre hunder blir dårligere enn hundene fra land med bedre klima. Dvs klima som gjør at de kan trene spor hele året. Her har jeg revurdert min oppfatning. Er det ikke litt rart at ekvipasjer fra land med særdeles gode klimatiske forhold for sportrening, mange ganger kommer kun til første vinkel i internasjonale konkurranser, dersom sporet har høyere vanskelighetsgrad en normalt, på grunn av tørke, vind, nedbør eller andre ting. ?

Svenskene derimot kommer alltid gjennom. Jeg har erfart at vårt krevende klima og korte sesong KAN være en styrke for våre hunders utdanning dersom vi trener riktig. Vi kan aldri ta noe for gitt ! Det er dette som er Murphys lov: “Det som kan gå galt går galt” ! Det gjelder i høyeste grad hundedressur og konkurranser.

 

Sporing på hardt underlag

Det er min erfaring at for å utvikle våre hunder i spor må vi også utvilke og trene dem til å spore på hardt underlag. Hvorfor ? I konkurranser sporer vi aldri på grus eller asfalt, kun overgangene mellom to underlag er hardt. (F.eks kryssing av vei)

Vel, det er min erfaringe at det er under sporing på hardt underlag, vi for alvor lærer hunden å spore ID ferten av sporleggeren. Dette gjør hunden naturligvis i noen grad også på gress eller annet mykt underlag, men på asfalt har hunden ikke så mange andre muligheter. I hverfall er disse sterkt reduserte. At hunden lærer å spore etter ID ferten gjør også at hunden ikke så lett går av på kryssinger, men dette kan også ha sin pris….mer om det siden.

 

Under innlæring av hardt underlag begynner jeg alltid med å spore på grus. Helst finkornet grus på en idrettsplass som nettopp har vært preparert. Dvs. Grusen skal være porøs og helst smuldre litt under føttene under sporlegget. I tillegg vil jeg gjerne at grusen skal være våt, dette gir mest fert og sporene blir også synlige for hunden. I starten er dette viktig.

En annen forutsetning er at hunden skal være trent på gjenstandene, i en eller annen markeringsform eller apportering.

Det beste er i grunn om hunden apporterer gjenstandene, da blir ikke hunden så avhenging av å finne mat i sporet, men da kommer også en naturlig høyere framdrift. Det er fordeler og bakdeler med alt.

Heng dere ikke opp i dette, vi lager en forutsetning: Vi forutsetter at hunden kan spore 1000 meter spor uten gobiter og at den kan markere på gjenstander. DA STARTER VI INNLÆRINGEN AV SPOR PÅ HARDT UNDERLAG. IKKE FØR !

Starten på sporet skal være i relasjon til hundens tidligere erfaringer. Lag et solid opptramp med begge ben. Sett gjerne noe i starten som en markering for sporstart slik at hunden får en ekstra forventning til starten. Kaffekanna går fint ! Sekken også ! I opptrampet (ID) legges også noen gobiter, disse vil fortelle hunden hvilket spor den skal gå. Gobitene ligger i ID markeringen og er kun berørt av sporleggeren. Når sporet legges skal føttene plasseres mest mulig rett ovenfor hverandre, vri foten under sporlegget slik at du skaper en farvenyanse i grusen. Dette gir også mest fert. Etter hvert som hunden utvikler seg reduseres denne hjelpen. Etter 5-8 spor kan du vri kun det ene beinet og dersom hunden fortsatt ikke har noen problemer etter 15-20 spor, kan du slutte helt. Du kan derimot gå tilbake senere dersom det skulle være nødvendig.

I de første meterne etter opptrampet skal det legges tett med gobiter slik at hunden får forventninger til sporet. Deretter lages opphold og variasjoner. Et begynnerspor er som regel ikke på mer enn 18-20 meter med 10-12 gobiter og en gjenstand i enden og her kommer noe av det viktigste:

Gjenstanden skal være svært liten og knapt synlig for hunden. Selv benytter jeg små mynter. Gjerne gamle og brune av farve, men blanke går også. Nye femtiøringer er best da disse ikke blinker så meget i solen. Disse klarer også hunden fint å apportere om nødvendig, dette er også noe som bør øves på forhånd. Dersom du dekkmarkerer skal “mynten” forsterkes med 2-4 gobiter. Disse legges ikke på mynten, men rundt.

Når du setter på hunden vil den oppleve en relasjon til denns tidligste innlæring (se del 1) og vil straks ta opp ferten i ID markeringen. Deretter er det bare å følge på. Gå tett bak hunden og avanser kun når denne er i sporkjærnen på tur FREMOVER. Dette kan i starten minne litt om “å kjøre trillebåre”, men er etter min erfaring nødvendig. For noen hunder er det helt naturlig å ta opp sporet som går fra sporflagget og opptrampet, andre vil undersøke andre spor noe mer før de avanserer i det sporet de er satt påsatt i. Husk at sporing på en idrettsplass er nesten å regne for sporing i beferdet miljø og vår oppgave er å lære hunden å spore det sporet den blir påsatt. I denne sammenheng er dette det ferskeste. Dersom hunden forlater sporet for å undersøke omgivelsene og andre spor holdes den kun rolig tilbake, avansement oppnås KUN ved å gå i vårt selvlagte spor. Vis tålmodighet.

Denne type trening er mest effektiv da hundens minnesbilde fra de første spor er vårt eget.

I starten kan det også lønne seg å rose hunden forsiktig i avansementet og når du ser at den utfører riktig atferd. Også når den spiser gobit og er i ferd med å legge seg på gjenstand.

Nedlegget på gjenstanden (mynten) skal også belønnes med at denne forsterkes med at det legges gobiter på denne etter at hunden har lagt har seg. Her skal man derimot være mer forsiktig med rosen, i sær på tur fremover til gjenstanden.

Mye ros får hunden til å vende mot hundefører og den vil da legge seg på den ene “skinka” og dermed ligge skjevt. For en tjenestehund eller brukshund i vårt tradisjonelle program er dette uvesentlig, for oss som skal konkurrere i bedømte spor er dette en meget vesentlig detalj som koster poeng.

Det lønner seg alltid å gjenta sporprosessen med flere spor og repetisjoner. Gjerne 6-10 korte spor i løpet av en fridag eller 4-6 spor i løpet av en ettermiddag. På denne måten etablerer hunden læring fortest. I denne type trening lønner det seg også alltid å trene ofte slik får hunden best forventning til å skape ny læring og du får mest nytte av dens nye erfaringer,

En hund som er ferdig utdannet for spor på hardt underlag vil gå desto bedre i skogen eller på jordet. Banna bein !

Du skal helst trene 3-5 dager i uken de første 3-4 ukene. Deretter kan man trappe ned i takt med hundens utvikling og forståelse for den nye oppgaven.

Når hunden behersker sporing på grus i flere miljø, ulik lengde og med ulike sporleggere kan man starte innlæringen av sporing på asfalt.

 

Sporing på asfalt

Er asfaltspor vanskeligere enn spor på grus ? Jeg mener det ! På asfalt har hunden svært begrensede muligheter til å følge andre forutsetninger enn spor leggeren sin egenlukt. Det kan bli gode hunder for ID spor av slik trening, men hunden kan lett miste de andre forutsetningene. Mer om det siden.

Innlæring av asfaltspor har større vanskelighetsgrad enn innlæring av spor på grus og jeg foretrekker da å starte på et sted som er så “jomfruelig” som overhodet mulig. Flyplass eller parkeringsplass som ikke har vært benyttet på noen dager er perfekt. Helst når asfalten er våt. Da kan hunden få litt hjelp av synet og fuktigheten gjør at egenlukt avgis og festes bedre. Alternativer til flyplass eller parkeringsplass kan være gangveier utenfor alfarvei.

Oppstarten lager jeg på samme måte som grusspor, men i tillegg vrir jeg skosålene for hvert fottrinn. På denne måten setter jeg et tydeligere avtrykk og legger igjen så meget fert som mulig. Dette kan også gjøres under innlæring av grusspor dersom det er nødvendig.

De første sporene er alltid korte og går kun rett fram, ingen vinkler i denne omgang.

Dette med å vri skosålene er en hjelpebetingelse som vi snarest må fjerne oss fra. Allerede på 3-4 spor begynner jeg å vri kun annet hvert ben og etter 7-10 spor slutter jeg totalt å vri skosålene. Hvorfor ? Hundene blir lett avhengig av slike hjelpebetingelser og generaliserer DETTE isteden for spor som er lagt av en person som går normalt. Gjenstands arbeide er som under grusspor, men hunden kan lettere få øye på gjenstandene under sportrening på asfalt.

En feil som kan oppstå er at hunden får gjenstanden på synet eller overvær på 2-4 meters avstand og begynner å dra i lina for å komme fram til denne. Mange hundeførere vil da lede hunden til å spore bort til gjenstanden og holder derfor hunden tilbake. Dette er FEIL ! Du kan ikke tvinge hunden til å spore de siste meterne, så la den heller gå. Slik unngår du unødige konflikter.

Hvordan unngår man dette ? Jo, legg 2-4 godbiter etter hverandre de siste 2-4 meter FØR gjenstanden. Godbitene er som oftest sterkere for hunden enn gjenstanden (dersom hunden ikke apporterer vel å merke) og hunden vil gi seg tid til å søke opp disse for å spise dem. Siste godbit bør ligge ca. 30-60 cm før gjenstanden. Etter noen repetisjoner bør du ikke lengere ha noen problemer på dette området.

Etter et par ukers trening bør hunden være klar for spor trening i beferdet miljø.

 

Sportrening i beferdet miljø

Dersom hunden behersker spor både på grus og asfalt er det kort vei til å utvikle hunden i beferdet miljø og underlag skifter under spor gangen.

Personlig foretrekker jeg å la noen treningskamerater spre litt fert (smitte)med å gå rundt på idrettsplassen, parkeringsplassen etc. Deretter venter jeg i ca 15 minutter før jeg legger et spor til hunden min. På denne måten blir det en korrekt aldersforskjell på det sporet som jeg vil gå og smitte som er spredt av mine treningskamerater. Mitt spor gås før 10 minutter, (primærsporet) og smitten blir eldre enn 15 minutter. (sekundærsporet)

Det er alltid fornuftig å ha skille klart på aldersforskjellen under nyinnlæringen. For mange kan dette virke unødig pirkete og er det kanskje også, men det er min oppfatning at vi på denne måten skaper best forutsetning for at hunden skal lykkes.

Ellers: På samme måte som tidligere benyttes godbiter og små gjenstander under treningen og snart kan du spore fra det ene underlaget til flere andre. Personlig liker jeg å benytte et område hvor jeg kan spore mellom plengress, grus og asfalt.

Under nyinnlæring helst på morgenen eller ettermiddag/kveld.

Det vil også være slik at vi må tilpasse oss øvrige aktiviteter i områdene. Forstyrrelser av ulike aktiviteter og forbipasserende ungås i de første faser, men så snart hunden har fattet stor interesse for gjenstandene og interessen for sporet er økende skal vi legge inn forstyrrelser. Ellers har sportrening i beferdet miljø ingen hensikt. Vi vil aldri kunne stole på det ferdige resultatet dersom hunden lar seg forstyrre av andre hunder, forbipasserende, lekende barn etc.

 

Forstyrrelser i sporet

Hva lar hunden seg forstyrre av under normalt brukshund arbeide ? Dette er meget individuelt og enkelte hunder lar seg aldri forstyrre enten du trener det eller ei. Varg kan gå spor flere km med en annen hund løs. Bak, rundt eller på siden. Vel å merke at han kjenner hunden. Dette har jeg i liten grad trent med ham og er en hund “spor sugen” lar den seg ikke så lett distrahere, men vil likevel registrere omgivelsene under sporgangen.

Personlig begynner jeg gjerne med å spore gjennom en gruppe med mennesker. På hardt underlag legger jeg sporet først, henter hunden og starter sporgangen. Mens hunden sporer kommer 3-5 mennesker å stiller seg i sporet. Helst ikke nærmere sporet enn 2-3 meter i første omgang, dette varieres etter hvert som hunden får erfaring og etablerer stabilitet. Dersom hunden lar seg forstyrre av disse og vil gå bort for å hilse, stå helt rolig, la hunden gjøre seg ferdig og la den selvstendig ta opp sporet igjen. Dersom hunden IKKE selvstendig tar opp sporet er den ikke klar for å spore med forstyrrelser. Gå da tilbake i innlæringsveien.

Senerer kan markørene også gjerne ta med seg en hund eller to som kan dekke langs sporet. Her er det kun fantasien som lager begrensninger. Spor gjerne mellom benene til en markør.

En annen fin forstyrrelse er at en markør krysser sporer mens ekvipasjen sporer. Dersom hunden lett lar seg forstyrre av dette er det viktig å planlegge på en slik måte at akkurat der hvor markøren krysser, finnes det tett med godbiter. Etter noen repetisjoner vil hunden assosiere markøren med noen positivt og vil søke grundigere i hvert kryss.

Ute i marka kan man gjerne legge ut et slepe spor gjennom en gruppe mennesker.

Hunden vil som regel bli meget motivert når forsterkeren slepes gjennom gresset og vil sannsynligvis ikke la seg forstyrre av markørene. Graden av påvirkning reduseres så fort hunden har etablert læring og ikke lar seg forstyrre. Snart kan sporet legges uten påvirkningen.

NB ! Jeg har sett hunden som er så berørte av fremmede mennesker at de ikke lærte noen ting av dette, samme hvor mye påvirkning de fikk av slepet med forsterkeren i enden.

Dette har selvfølgelig også sammenheng med at hunden ikke bryr seg så meget om forsterkeren og derfor ikke jakter så intenst som vi ønsket. For en slik hunden KAN godbiter i sporet være å foretrekke og graden av forstyrrelse må tilpasses dette. Her må man prøve seg fram. Ting er nødvendigvis ikke innlysende eller opplagte. Det er som oftest høyt motiverte og mentalt sterke individer som blir dyktige til å spore med forstyrrelser.

I IPO/SchH/SPH skal man være klar over at i konkurranse er ofte slutten på sporet mot en vei eller siste langstrekket går langs. Dette må trenes på ellers kan hunden lett la seg forstyrre av hundevis av tilskuere som står langs veien. DISSE HOLDER ALDRI MUNNEN IGJEN…..!J

 

Spor i mørket

Det er sjelden det arrangeres konkurranser i “nattspor”, men det hender likevel i noen klubber eller avdelinger. For de som skal ha tjenestehund eller redningshund, er nattspor en svært vesentlig del av utdanningen og en øvelse som alle godkjente ekvipasjer må kunne beherske.

Det er uansett ingen grunn til å ikke trene på dette da det er utviklende både for hund og fører.

Personlig foretrekker jeg at hunden har litt større fremdrift under sportrening i mørket. Dvs. jeg ønsker at hunden drar hardt nok i lina til at jeg kan føle når hunden er i sporet. På denne måten vil det kun bli slakke i lina dersom hunden har sportap, funn av gjenstand eller markør.

Dette er til stor hjelp for å få så effektiv og hurtig sporgang som mulig. Særlig om du sporer etter mennesker og vil innhente disse.

Et problem som ofte kan oppstå er gjenstands arbeide. Vi skal her huske på at årsaken til at hunden legger seg korrekt på gjenstander er at de ofte bruker synet under sporgangen. På denne måten registrerer de ofte gjenstandene 50-100 cm før de kommer i riktig posisjon for korrekt markering. Denne hjelpen får de ikke i mørket og den høye fremdriften vil ofte føre til at hunden går over gjenstanden før den stopper, søker opp gjenstanden og markerer.

Noen hunder kan også ha problemer med å “koble” at de skal markere gjenstander i mørker og dette er noe som må trenes på. Gjerne i dagslys med gjenstanden godt skjult eller nedgravd. I denne sammenheng aksepterer jeg at hunden går over gjenstanden før den starter opp søket og om hunden ikke legger seg 100 % korrekt legger jeg ikke noe i dette. KRAFS MARKERING aksepteres jeg ikke hvis hunden skal ut i tjeneste, dette er noe du lett kan få med gjenstanden ned gravet.

Husk at et slikt spor omtrent ALDRI er bedømt og det er derfor ingen grunn til å være pirkete på markeringen. Vær glad hunden finner gjenstandene, mange har store nok problemer med akkurat det.

Jeg bruker ikke mye gobiter under trening i mørket. I alle fall ikke dersom jeg skal spore langt og i høy hastighet. Kun i vanskelige partier hvor jeg ønsker at hunden skal sette ned tempoet og konsentrere seg ekstra. Tempoforandringene har jeg på forhånd betinget med linebruk og kommando. Det er viktig å bytte på underlaget også under sporing i mørket, på denne måten lærer hunden å konsentrere seg ekstra, stole på nesen sin og hundeføreren lærer å stole på hunden. Dette er utviklende både for hund og fører.

 

Forfølgelse spor

Dette er en øvelse som i hovedsak er forbeholdt profesjonelle, folk fra Heimevernets hundetjeneste eller redningsmiljøet. Jeg synes likevel at alle kan få rede på hvordan dette skal trenes. Et greit utgangspunkt er at hunden får se at spor leggeren går ut, dersom det er nødvendig. For hunder som kan ta opp et spor selvstendig kan dette være en unødvendig påvirkning som resulterer at hunden drar “som gal” i lina for å komme av gårde. Her må den enkelte hundefører tilpasse påvirkningen iht hundens alder, drifter, erfaring og utdanningstrinn.

Hundeføreren gir spor leggeren 5 minutter forsprang før han starter på sporopptaket, etter at hunden har utgang er det bare å følge på. Ikke fortere enn at hunden hele tiden søker, helst rolig og konsentrert. Spor leggeren skal ikke gå fortere enn at det skal være fult mulig for ekvipasjen å nå dem igjen og for å planlegge dette best mulig benyttes det samband underveis.

Når spor legger har gått 400-500 skritt legger han seg ned på et egnet sted for å observere ekvipasjen under spor gangen. Dersom ekvipasjen gjør feil eller utfører gale taktiske disposisjoner kan dette meldes over samband og disse får anledning til utføre tiltak slik at hunden velger riktig.

Det er viktig at spor leggeren forstår sin rolle og ikke legger sporene for vanskelig i starten, men øker vanskelighetsgraden etter hvert som hunden får erfaring.

Når ekvipasjen nærmer seg kan spor leggeren flytte lengere inn i terrenget, finne en ny plass for observasjon og gi tilbakemelding. Sporet avsluttes med at hunden finner spor legger på et dertil eget sted. På denne måten trenes både hund og hundefører samtidig.

Det kan ofte være vanskelig for en uerfaren hundefører å “tro” på hunden når denne vil gå langs en bekk, over ei elv eller krysse et gjerde.

I militært sammenheng kan du være sikker på at jegerne har løpt opp en skrent, eller ned en bakke og opp samme vei dersom de vet at hundeførere er i hælene på dem. Årsakene til at vi da ofte mister sporet er at vi ikke har tro nok på våre og hundens ferdigheter.Kunnskap + erfaring = ferdighet ! Bare tren så skal du få se.

 

Spor opptak

Vi må skille mellom et spor opptak som er rettet mot en konkurranse eller en godkjenning og hvordan dette vanligvis løses i praktisk hund arbeide.

Det er derfor svært mange måter å trene dette på.

Mange foretrekker å la hunden se at spor leggeren går ut og at denne har med forsterkeren. Hvis hunden i tillegg ser hvilken vei spor leggeren går, er vi som regel 100 % sikker på at hunden går riktig vei…. J !

I tillegg vil ofte hunden sette opp et svært høyt tempo og dette med fører at hunden ikke registrerer det så lett dersom den går bakspor. Erfaringene fra jegermiljøet tilsier at om hunden er sanset vil den registrere et bakspor i løpet av 2-4 meter, vende og spore riktig vei.

Dette er helt i tråd med mine erfaringer.

Jeg foretrekker å starte hunden på skrå i sporets retning de første gangene. Helst 2-4 meter fra sporet. Når hunden kommer inn i sporet venter jeg til den har gått sporlina ut før jeg følger på, hunden vil da selv bekrefte sporets retning og får ingen hjelp av meg. Når hunden har gått lina ut har jeg planlagt sporet slik at den da finner forsterkeren. På denne måten etableres erfaringslæring best uten at hundeføreren hjelper hunden på noen måte. Etter noen repetisjoner kan du forsøke å sette hunden på vinkelrett fra siden. Samme prosedyre, dersom hunden nå velger å gå feil vei, bli stående og la hunden gå hele lina ut. Dersom hunden vender og går riktig vei, bli stående til hunden har funnet forsterkeren.

Dersom hunden velger feil vei og går ut av sporet avbrytes det hele og du setter hunden i bilen eller hunden stalles opp.

Deretter legger du et nytt spor og prosedyren gjentas det antall ganger som skal til for at hunden skal lykkes. Da stopper du for dagen.

Dagen derpå prøver du på nytt, velger hunden riktig kan man si at hunden har erfart “noe”, men det skal imidlertid mange repetisjoner til før at vi kan si at hunden er stabil i dette. Tilbakespor kan for mange hunder være et problem og dette har sammenheng med at vi venter for lenge med å starte innlæringen av sporopptak.

Hvorfor ? Jo, dersom vi er kommet for langt i utdanningsveien er det ofte nok for hunden at den får gå et spor. Den føler seg ikke tilstrekkelig “snytt” ved at den går feil vei, øvelsen avbrytes og den blir satt i bilen. For mange hunder er ikke dette noen straff. De har allerede fått gå 20 meter spor. For at uteblivelse av forsterker skal ha noen effekt, må treningen starte tidligere i innlæringsveien, hvor hunden ikke er så til de grader motivert og “spor gla” ! Den første gangen etter 2-3 måneders trening, men dette er individuelt alt etter hvor meget man trener og hvor motivert hunden er.

Under spor opptak på asfalt har vi mange ganger et større problem. Dersom vi ikke kan begrense området å søke i vil det være helt tilfeldig hvilket spor hunden tar opp og velger å følge. I de fleste sammenheng er vi avhengige av pålitelige vitneobservasjoner som med sikkerhet kan fortelle hvor utgangen er, eller at funn på stedet kan sann synliggjøre hvor det kan finnes en utgang. Dette kan for eksempel være ved funn av en bil. Som regel er det føreren vi er ute etter og han har som regel forlatt bilen fra førersiden. Finner vi ikke noe der prøver på andre siden og rundt bilen.

Selv om sporopptak på asfalt er krevende både for hund og fører er det på ingen måte umulig. Erfaringer fra politiets hundepatrulje i Oslo og byer i Sverige kan fortelle noe om dette. Mange hunder blir ekstremt dyktige til å spore på hardt underlag og jeg har fått bekreftet historier om hunder som har sporet mange km og enkelte over flere mil med funn av person i enden. Hvor dyktig hunden blir til dette har ofte sammenfatning med hvilke interesser hundeføreren har og hvilke mål denne har med sin hund.

 

Lykke til med treningen

 

Odd-Ivar Gjersvik